Litt fra bokhøsten 2000

 

 

I

Hanne Ørstavik: Tiden det tar

Roman. Oktober 2000, 229 s.

 

Hanne Ørstavik har blitt sett på som en av de fremste eksponentene for "den nye familien", en utforskning av familiestrukturer etter kjernefamiliens oppløsning, mot det som har blitt kalt fraktalfamilien. I Kjærlighet (1997) handlet det om det vanskelige forholdet mellom en selvopptatt alenemor og hennes sønn, i Like sant som det er virkelig (1999) om en datter som bor på "hybel" hos sin mor mens hun studerer. I Tiden det tar (2000) er det i utgangspunktet en hel familie det dreier seg om  søster, bror, mor og far  og i så måte kan tematikken virke mer tradisjonell, men samtidig lodder Ørstavik her dypere enn før.

         Den enkle historien er fortalt i et skarpt registrerende og økonomiserende språk og nå som tidligere hever Ørstavik seg opp over mange av sine samtidige ved å skape en rytme i fortellingen som gjør at man leser romanen bortimot i ett jafs, slik man gjør med noveller. Tiden det tar er altså vel anvendte timer.

         I en rammefortelling, fortalt i førsteperson, er vi hos et ungt par ute på landet, rett utenfor Oslo. Signe er 30 år og har nettopp flyttet ut av byen med mann og barn. Julen nærmer seg, og de tre har planlagt å feire den for seg selv. Men så kommer Signes foreldre  som er skilt  på besøk, med forventning om at de alle skal feire jul sammen. Den lange midtdelen av romanen, som har tredjepersons-forteller, er et tilbakeblikk til Signes oppvekst i Finnmark, på et lite sted i nærheten av Vadsø og Kirkenes, trolig Tana. På finurlig vis kommenterer og kompliserer fortellingene hverandre; i rammefortellingen er det moren som er "bitchy"  kravstor og nevrotisk  når hun vil tvinge datteren til å feire jul hos seg, mens faren virker mildere og mer forsonlig innstilt. I tilbakeblikket, som blir hovedfortellingen  fire desemberdager rett før jul det året Signe fylte 13 år  får vi et helt annet bilde. Faren, som jobber på et behandlingshjem for psykiatriske pasienter, viser seg å være en kontrollfrik, som i familieråd terroriserer familien til å føle seg som en enhet, til å leve opp til noen teoretiske modeller for sosial interaksjon. Barna, Signe og broren, prøver i angst å oppfylle farens forventninger, mens morer saboterer og svarer med tilbaketrekning og taushet, noe som gjøre faren rasende og som igjen fører over i fysisk mishandling.

         Likevel er det ikke så enkelt som at det er en koneplager-historie vi blir presentert for. For det er også indikasjoner på at moren driver et djevelsk spill, at hun står i med andre menn i bygda, og at hun fysisk og psykisk stenger mannen sin ute. Dynamikken i forholdet mellom dem er det vanskelig å få tak i. Videre virker det som om også moren er grunnleggende uegnet til å gi sine egne barn omsorg og oppmerksomhet, selv om hun til daglig jobber på sosialkontoret nettopp med barnevernssaker. Det tilgrunnleggende problemet i ekteskapet og familien lar seg ikke uten videre utpeke, og det er nettopp noe av bokas styrke: Det er en underliggende, ubehagelig tone av nærmest gotisk karakter i fortellingen, noe "unheimlich" som viser til skjulte eller fortrengte sider ved familierelasjonene. Man tror aldri på overflateidyllen, f.eks. den stadige kakebakingen både i rammefortellingen og i hovedfortellingen. I bakgrunnen gnisser det i kniver og leseren får den samme klump i magen som hovedpersonen Signe har, både som 13 åring og 30 åring.

         Oppe i alle psykologiske og sosiale konflikter merker man også en nord-sør konflikt, der Signes mor, som tydeligvis er sørfra, aldri trives i Finnmark. Mens sørgående hurtigrute i Cora Sandels Alberte og Jakob er symbolet på frihet og varme og representerer en åpning mot verden, knytter Signes mor sine lengsler til en venninne som flytter til Oslo for å studere. Mørketiden i Finnmark i dagene rundt vintersolverv skaper da den perfekte ramme for det kammerspill boka er.

         I Like sant som jeg er virkelig representerte tunet en alternativ boform og livsform for hovedpersonen, innestengt på sitt rom i en leiegård i Oslo. I Tiden det tar er det en gamme som får denne symbolfunksjonen, et emblem for et ektere liv. Mens tunet er en utopi, har gammen imidlertid en materialitet i fortellingen; faren til Signe har overtatt en gamme fra en same, og familien har tilbragt flere sommerferier der, bla. for å fiske. I de ubehagelige førjulsdagene kommer stadig brokker fra gammelivet fram, for Signe en nødvendig motvekt til den låste nåtidssituasjonen:

 

Da hun kom inn på kjøkkenet satt faren og leste i avisa. Når hun kom ut av gamma om morgenen var det ofte skodde over det lille vannet og faren var oppe og hadde tent bål og kokte kaffe, han smilte til henne gjennom røyken når hun kom ut, han trallet i vei, en liten bit av en sang, opera, en arie. Avisa var fra dagen før, den kom i postboksen på postkontoret nede ved butikken [...] (s. 130)

 

Gammen opptrer kun i minnebrokker, og scenene filtrer seg inn i hverandre på en måte som fratar gammelivet en mulig idyll, det blir ikke et reellt alternativ til det ordinære familielivet, men bare en utsettelse av sammenbruddet. Så når vi mot slutten får høre at faren også en gang i gammen har mishandlet mora på det groveste, blir vi egentlig ikke overrasket.

         Den innledende rammefortellingen på 47 sider er noe av det beste Ørstavik har skrevet. Fortettingen og spenningen er maksimal. Når vi kommer tilbake til nåtidssituasjonen etter den lange midtbolken, kan det imidlertid virke som forfatteren har problemer med å samle trådene igjen, er i tvil om hvordan det hele skal avrundes, og slutten, som ikke skal røpes her, fremstår som litt enkel. Men dette blir en liten innvending, som også bare rammer de siste fem sidene i boka. Tiden det tar er utvilsomt et av høydepunktene fra bokhøsten 2000.

 

II

Kristin Valla: Muskat

Roman. Aschehoug 2000, 187 s.

 

Muskattnøtt er et eksotisk krydder. Og en velvalgt tittel på Kristin Vallas debutroman, som utspiller seg vekselsvis i en landsby under fjellene i Venezuela og på en øy utenfor samme kyst. Det er en utradisjonell fortelling fra en ung, kvinnelig debutant, både p.g.a. stedsplasseringen og på grunn av den ene hovedpersonen, som er en mannlig spansk professor. Den andre hovedpersonen er den norske studenten Klara Jørgensen, en og tyve år og vagabond, med en rastløsthet som sitter i kroppen allerede fra før fødselen, ettersom hun har krysset Europa i sin mors mage.

         Resultatet er en ganske finurlig komposisjon, der vi stadig flytter oss i tid og sted  mellom Klaras studietid i innlandet under den forelskede professor Gabriel Angélico og Klaras øyliv med kaptein William Penn  som gir en mystikk til fortellingen og blir en drivkraft i lesningen. Det er store temaer som er på gang, kjærlighet og ensomhet, men Kristin Valla blir aldri sentimental, tvert imot kan hennes fortellerholdning noen ganger virke for distansert i sitt "skjebnespill"- toneleie. En måte hun holder distanse til personene på, er ved å bruke hele navnet, Klara Jørgensen/Gabriel Angélico, istedenfor det mer nærhets- og identifikasjonsskapende hun/Klara eller han/Gabriel. Vektleggingen av skjebnemotivet kan virke litt blixensk, men uten den stramme intrige og det overlys som Karen Blixens fortellinger har.

         Det kan også virke som om Klara skal være en moderne Robinson, der hun strander i samme strøk som Daniel Defoes Robinson Crusoe en gang gjorde. Eller en pikaresk helt; på et tidspunkt sitter Klara og skriver på et essay om Cervantes Don Quijote. "Hennes mor pleide å si at Klara Jørgensen levde halvparten av tiden i en fiktiv verden, og at denne evnen til å forsvinne inn i dens finurligheter var den egenskapen hun aller mest misunte sin datter" (s.122). Hva som egentlig er på gang her, er ikke godt å si, og kanskje har forfatteren også selv vært i tvil om hvilken karakter fortellingen skulle ha. F.eks. legges det i begynnelsen stor vekt på at professor Angélico er født med hjertet på høyre side, ja, at alle hans organer er speilvendte, mens det senere merkelig nok knapt gjøres noe poeng ut av dette burleske innslaget. Det lett surrealistiske i åpningssidene  som at Klara bor på et rom med 16 vinduer, at professoren fra å gå som en padde og snakke som en frosk begynner å bevege seg i salsa-takt, at Klaras medstudent, Joan av Lake, har store tenner og en kanin på høyre skulder, m.m.  blir ganske snart borte og erstattet av en mer realistisk stil, dog i et fabulerende leie. En kan også lure på om Valla går seg vill i fortellingens tidsdimensjoner, når det heter at Klara er 21 år og William Penn 32 når de møtes første gang (s. 120), mens det et annet sted heter at de er vekselsvis 21 og 34 (s. 30). Men kanskje er det jeg som går meg vill i fortellingen, i den ganske lekende forflytningen i tid og rom, i ellipser og sammenstillinger.

         På tross av underholdningsverdien i den eksotiske fortellingen  og ja, selvfølgelig vokser det et muskattre i professorens hage, og Klara lærer å bruke muskatt i kaker på øya hos William Penn  blir vi ikke i særlig grad engasjert i bokas liv og skjebner. Foruten å finne ut av fortellingens tråder gir Valla oss lite å tenke eller fabulere videre på. Til å være en debutroman må det likevel sies å være ganske lovende, selv om smaken går fort over, og i så måte har lite til felles med den distinkte muskattnøtten.

 

 

III

Finn Øglænd: Hjartets protokollar

Kortprosa. Samlaget 2000, s.70.

 

Finn Øglænd debuterte i 1983 med Det opplyste landskapet og har med Ubotelege rørsler (1999) gitt ut ialt tretten diktsamlinger. Hans siste bok, Hjartets protokoller (2000), har sjangermarkeringen "kortprosa", men kan like gjernes betegnes som prosadikt.

         Øglænd er en bredt orientert lyriker, med hyppige referanser til billedkunst, musikk og litteratur, og med gjendiktninger av eller parafraser over en rekke modernistiske lyrikere. Diktene har ofte en eksistensiell eller en metapoetisk tematikk, men kan være noe vage  eller pretensiøse  i tone og anslag. Bedre er han i reisediktene og i de humoristiske diktene, samt der han knytter an til et lokalt (vestnorsk) landskap. Mortifikasjon (1997), hans til da beste diktsamling, åpner for eksempel med et dikt om Jæren, der han greier å formidle en landskapsopplevelse i noen enkle strøk.

         Kortprosastykkene i Hjartets protokollar er som det meste av Øglænds dikt svært varierende både i kvalitet og tone. De første tekstene er i en naivistisk stil med korte, syntaktisk enkle setninger med en monoman gjentagelse av "eg":

 

(...) Eg les desse setningane om att og om att, lurer på om dei seier noko om livet mitt. Eg reiser meg. Eg studerer det gule eplet. Eg løftar det, bit i det, det er saftig, overmoge. Det smaker lite, nesten kunstig. Eg går ut. Det er sein sommar, men haust i lufta. Det slår meg at eit anna liv ville vore fullt muleg. ("Sensasjonar")

 

Dette kan minne om Eva Jensens kortprosa, men mens hun i sine tekster er sanselig og konkret, ofte med et innslag av en fandenivoldsk humor, er Øglænd verken underfundig eller morsom nok til å lykkes i denne stilen. Bedre er han i det mer suggererende leiet, der leddsetningene kjedes inn i hverandre i lange rytmiske enheter, som i "Desse gule fillene av himmel og helvete". Refleksjonene har knapt dybder som kaller på interessen, men der han risser opp en liten absurd hverdagssituasjon, som i "Du vaknar ein dag", I-III, lykkes han, i tankeeksperimentes form, og skape frapperende bilder. For her går det under så det suser:

 

 

Du vaknar ein dag (III)

 

Du vaknar ein dag og ser ut vindauget og ser at heile byen er blitt rasert i løpet av natta, som treft av ei atombombe. Og du tenker at rett nok har du ofte hata og forakta både byen og folket som budde her, hata dumskapen og smakløysa i alle sine variasjonar. Du tenker at rett nok har du ikkje hatt mange gode opplevingar med kvinnene her, du har ofte higa etter dei, men ikkje komme så langt. Du er blitt kontant avvist eller du har ikkje eingong prøvd deg på noko [...] Ja, du har til og med sagt det i lystig lag, denne byen burde atombombast! Og så har altså nokon gjort alvor av det.

 

 

IV

Håvard Rem: Tekstmeldinger

Dikt. Cappelen 2000, 64 s.

 

Håvard Rem debuterte i 1977 med Kall på heltene og har med Tekstmeldinger (2000) gitt ut ti diktsamlinger. Selv om Rem var bare 18 år da han debuterte, er det en gammelklok tone som klinger gjennom diktene i den første samlingen: "Iblant legger jeg / vandringsstaven fra meg / og stopper opp / for å lytte"; "Smerten  / Lindres ikke av kunnskapen og årene".

         Rem er tidlig en formbevisst forfatter, bok nummer tre, Sist jeg løp på deg. Vers 1981 (1981) inneholder på den ene siden tredve sonetter i tradisjonens strenge mønster, på den andre siden en avdeling med prosadikt, altså en sjanger som tillater "alt". Hans brede orientering merker en også i de mange oversettelsene, av Robert Frost, Bob Dylan, Walt Whitman, Leonard Cohen, William Shakespeare m.fl.

         På baksiden av Karl Johans Åpenbaring (1987) siteres noen verselinjer fra boka  "Du så lyst på livet / Jeg var mørk til sinns / Du var nitten år / Jeg var tyve Prince"  som viser noe av Rems både styrke og svakhet: en evne til korthugne, slående formuleringer, som noen ganger har dybder, andre ganger er grunne.

         Tekstmeldinger er, som tittelen indikerer, inspirert av overføring av beskjeder per mobiltelefon. Mens Håvard Rem tidligere har skrevet dikt i sangtradisjonen og er en habil leverandør til rockepoesien, er tekstmeldingene en skriftlig sjanger, ment for øyet mer enn øret. Diktene er, som beskjeder er, holdt i en jeg-du form. To- og tresifrete numre er brukt som titler. Rem skriver i et etterord at han tilstreber en konsentrasjon som gjør at teksten blir stående på netthinnen som et bilde. Og i noen tilfeller lykkes han i dette:

 

Som en råtnende hval

på stranden

 

svulmer jeg i varmen

fra ditt blikk

 

Eller her, i en mindre bilderik, men mer "privat" tekstmelding:

 

Jeg tenker i sykehuskorridoren

at du ikke ville vært deformert av svulster

hvis du hadde vært en dukke eller statue

 

Men ofte blir diktene for lange og/eller upresise. Seks-linjere, som flere av diktene er, er i det hele tatt ikke lett å memorere i et skriftbilde. Det korte trelinjers haikudiktet ville trolig ha fungert bedre som tekstmeldinger. Men trendy er det, og Rem er kanskje, som også Øystein Rottem bemerker i sin litteraturhistorie, vel så interessant som mediefenomen som han er som lyriker.

 

 

 

V

Sigurd Helseth: Mellom horisontens lepper

Dikt. Cappelen 2000, 84 s.

Sigurd Helseth debuterte i 1975 med Samfunnet tetner til og har med Mellom horisontens lepper (2000) gitt ut ti diktsamlinger. Åpningsdiktet i debutsamlingen er skrevet på bokmål, mens dikt nummer to er på nynorsk, og gjennom hele forfatterskapet veksler Helseth mellom bokmål og nynorsk. Kanskje kan dette sees som et ledd i å stadig variere sitt register, i hvert fall er det påfallende hvordan Helseth hele tiden eksperimenterer, ikke bare tematisk og motivisk, men også formelt, med utforskning av margens og tegnsettingens betydning, skriftstørrelse og ulike visuelle oppsett (figurdikt) m.m.

         Helseth er aldri privat i sine dikt, man får vite lite om poetens liv; fremfor å være basert på sansninger er diktene ofte av reflekterende art, gjerne i form av spørsmål-svar, eller at ulike hypotetiske situasjoner risses opp. De seks første samlingene har en underliggende politisk, ofte Arbeiderparti-kritisk, tematikk. Maktforholdene sees som liggende i språket, og poetens oppgave blir å gjøre språklig motstand. "Når sannheten skjules, viser den seg i språket som løgn", heter det i takket være banksammenslåing og forlis (1977), der han bla. utforsker den mye brukte (bort-)forklaringen tilfeldighet: "Avisen skriver om arbeidskraft som lett blir offer for tilfeldigheter. [...] Hvorfor blir noen utsatt for tilfeldigheter? [...] Eller: Hvem er tilfeldighetene beregnet på? [...] Tilfeldigheten gir stor gevinst for ham som / behersker tilfeldigheten. Med den kontrollerer han fortjenesten." Ved hjelp av en rekke dikt som utforsker såkalte tilfeldighetssituasjoner avslører Helseth at begrepet heller burde ha ordlyden "den kapitalistiske tilfeldigheten".

         Det politiske prosjektet avsluttes med Gerhardsens arvinger (1979) og når Helseth etter fem års pause er tilbake med ny bok, er det i en helt annen stil. Baksideteksten kaller Landet med de to soler (1984) et "tankedrama", og det er noe innadvendt, symboltungt og til tider surrealistisk over diktene. Dette følges opp i Det nye legemet (1990), som har et visjonært preg. Refleksjonene er ikke lenger av ideologikritisk art, nå er det eksistensielle spørsmål som står på dagsorden, en type refleksjoner over identitet, kropp og språk som er i tråd med rådende tendenser i 80-tallsdiktningen.

         Runer i øyet (1991) og de påfølgende samlingene har et enklere og mer kommunikativt preg, korte, pregnante dikt, bestående av bilder, sanset eller tenkt, og med mindre jeg-trykk. I Mellom horisontens lepper kan enkelte av diktene minne om det østlige haikudiktet, med sammenstilling av bildeelementer uten fortolkning eller kommentar:

 

Våt er lufta, våt er månen

 

Toget fløytar og køyrer inn i fjellet

 

Frosken ventar på seg sjølv

 

Det luftige oppsettet gjør at hver verselinje virker som en strofe for seg og må leses internt, og ikke bare i forhold til neste linje. Undertittelen på diktsamlingen er kvit fuge, og de blanke linjene i et dikt som dette minner nettopp om fuger; jamfør hvordan bildefelter bestående av keramikkfliser dannes av en rekke komponenter som både har sin autonomi og finner sin plass innenfor en helhet. På den annen side kan "fuge" også bety flerstemmig komposisjon, der de forskjellige stemmene tar opp og varierer temaer etter bestemte regler. Ut fra en slik forståelse kan man se hver enkelt verselinje som en variant av ett og samme tema. Hva dette skulle være, er imidlertid ikke lett å si.

         Flere av diktene er i sin knappe bildestil gåtefulle og danner i så måte en forbindelseslinje både til forfatterskapets midtparti, der språket i blant minner om bibelske lignelser, og til 70-talls diktenes aforistiske stil. Slik lyder åpningsdiktet i samlingen:

 

forsølva fuglar søv

på snødekt elveis

 

til ho med tungespissen

slikkar sitt morgonlys

 

fram i augene hans

 

Utgangspunktet er et visuelt bilde, fugler på isen. At de er "forsølva", tyder på at det er natt, de er opplyst av månen. Og så kommer morgensola, i personifisert skikkelse ("ho"), og vekker fuglene. En motsetning mellom mørke og lys, men også kulde og varme. Men dette går likevel ikke helt opp; siste ordet, pronomenet "hans", gjør at naturbildet sprekker, for hvem skulle "hans" peke tilbake til? Ikke til fuglene, da måtte det ha stått "deira". Maskulinformen gjør at vi nå leser "ho" annerledes, ikke nødvendigvis lenger som personifiseringstrope, men som noe feminint, en kvinne. Og plutselig får man andre bilder på netthinnen: Han ligger og sover, til hun vekker ham med varme og sanselighet. Eller kanskje er denne morgenscenen rent symbolsk, for søvnen virker som en kald, forstenet søvn (Tornerose?). Hun løser ham fra "forbannelsen", gjør verden synlig igjen. Samtidig er det heller ikke så enkelt, at hun løser ham fra noe, for lyset er i øynene hans. Hun, i bildet av en sol, er avhengig av at han åpner øynene. Hun og han, det feminine og det maskuline er uløselig knyttet sammen. Kanskje er det en yin - yang symbolikk som er underliggende her. På den annen side, i den kinesiske framstillingen av det kosmiske dualistiske systemet symboliserer yin, som kvinnelighet, kulde, skygge, jord og passivitet, mens yang, som mannlighet, symboliserer lyshet og aktivitet. Det blir da motsatte verdier av ho og han i diktet.

         En videre analyse av disse linjene skal ikke gjøres her, poenget er bare å vise hvordan Helseths tilsynelatende enkle dikt er fulle av merbetydning og verken lar seg parafrasere eller låse i en entydig fortolkning.

 

 

 

VI

Ove Røsbak: Midtvegs

Dikt. Gyldendal 2000, 78 s.

Ove Røsbak debuterte i 1978 med Lævandes dikt og har med Midtvegs (2000) gitt ut syv diktsamlinger. Røsbak var bare 18 år da han debuterte, men har allerede i denne første samlingen en særegen stemme, enten han risser opp små hverdagsscener, skriver erotiske dikt eller forsøker seg på en mer reflekterende tone, i alle tilfeller på furnesdialekt: "Dætti er den seksogtjuende dagen i juni år nitten-seks-og-søtti. / Pjuskete tuer. / Fastfrøsne graner som ældri vil tø opp og flire. / Blommer. Je er me´ ti´n. / Jorda gir seg sakte over og fløtte meg uten at je kjinne de´."

         De to neste diktsamlingene følger knapt opp forventningene fra debuten og utvider i liten grad Røsbaks register, mens han i Aue i mai (1981) henter motiver fra livet blant indianere og eskimoer, og inspirasjon fra kinesisk lyrikk, i tillegg til å gjendikte E. E. Cummings. Fra før har Røsbak hatt hedmarksforfatterne Alf Prøysen og Hans Børli som fremste forbilder. I Nå dreg du nattgardina frå (1985) har han med flere gjendiktninger av den amerikanske arbeiderdikteren og modernisten Carl Sandburg. Møtet med dette forfatterskapet har utvilsomt virket befruktende på Røsbak, og i 1988 ga han ut en hel bok med Sandburg-gjendiktninger (Røk og stål). I forordet skriver han at møtet med den selvlærte proletarens barske og spontane stil var helt avgjørende for Rolf Jacobsen og Hans Børli på et tidlig tidspunkt i deres forfatterskap. Og, kunne man legge til, mindre inntrykk har Sandburg knapt gjort på Røsbak.

         Austronaut i magarommet (1995) skildrer graviditet og fødsel og de første leveårene til datteren; mange fine tanker og observasjoner gjøres, men den gjennomgående idyllen svekker diktsamlingen som helhet. Bedre er da hans nye diktsamling, Midtvegs, der registeret er videre igjen, fra vitalistiske apostrofedikt ("Å, vind!", "Kom hest over volla i november") til voggesanger; fra ekspesjonistiske dikt ("Elva", "Je") til bibelske motiver i sonetteform. Som helhet har samlingen mørkere undertoner enn tidligere. Flere av minnediktene  over faren, bestemoren og Rolf Jacobsen  peker i retning av noe tapt.

         Variasjonsbredden i Midtvegs kan imidlertid også tyde på at Røsbak er litt i villrede om hvor han skal videre. Er det det pratete diktet i prosatone han vil utvikle, eller den fortettede stemningen; er det minner om steder og folk som var, eller er det reiseimpresjoner fra en moderne verden. Best synes jeg Røsbak er i de mer fortellende diktene, der en situasjon risses opp. Og han kler å være personlig, livet hans kan avleses i mange av diktene.

         Det er som sagt en mørkere undertone i Midtvegs enn tidligere, og skal en lese biografisk er det kanskje ikke så lite av en førtiårskrise som spøker i bakgrunnen?

 

Hei, bessmor, her er en blues åt deg,

rokken går, rokken går, vis meg vegen hem.

Det er så tomt inni meg, je har så lite je skulle ha sagt [...]

Vis meg vegen hem

 

Linjene tilbake i tid peker også framover, mot egen aldring og død:

 

Snart ska je bli borte

under dønningom.

Snart er je et grasstrå

vinden kutte med haggelkniver.

Kanskje kan diktet "Et brev til ingen" sees i samme linje. Det har undertittelen "Tel minne om R.J." og spiller åpenbart på Rolf Jacobsens "Til Jorden (med vennlig hilsen)". "Til Jorden" er en type poetisk samtale med allnaturen, i samme tradisjon som Wergelands "Til Foraaret", og i selve henvendelsen ligger det en optimisme, et håp om at bønnen skal bli hørt. Røsbaks "Et brev tel ingen" blir i så måte temmelig pessimistisk, for henvendelsen går til ingen. På den annen side har diktet flotte bilder og tegner opp et godt portrett av Rolf Jacobsen. Det er derfor likevel en slags dialog, der Røsbak i apostrofen gjør Jacobsen levende igjen. Det adresseløset brevet får likevel en mottager.

         På tross av ujevn kvalitet er Røsbak en dikter man bryr seg om  og noe av det sjarmerende ved forfatterskapet er nettopp det stadig utprøvende og bevegelige.

 

 

 

VII

Torgeir Rebolledo Pedersen: Regnestykke for en sky

Dikt. Oktober 2000, 48 s.

 

Torgeir Rebolledo Pedersen debuterte i 1983 med Tidr og har med Regnestykke for en sky gitt ut ti diktsamlinger. I tillegg har han skrevet dikt til tekstilkunstneren Tove Pedersens kunst, i Kjøtt og kjærlighet (1993).

         Mens debutsamlingen har en del reisedikt fra Mexico, hvor poetens bestefar kommer fra, er det barndomsminner som preger Gule sko. Gå med løvet (1985): "Steinsvannet / er en gammel vulkan / Jeg knar en loffball / Punkterer den / med Mustad krok nr. 2 [...] Kveld / ved kraterskrenten / Jeg, forbrent av lykke". Samtidig løper erotiske dikt som en understrøm gjennom samlingene, kanskje spesielt i Pube (1987). "Metaforen, menneskets beste venn" er tittelen på et av Rebolledo Pedersens dikt (Verdner Gud engang ga ut, 1996), og det er ofte i slående metaforer eller uvante ordsammenstillinger han har sin styrke, i en type sorgmunter surrealisme som kan minne om Ernst Orvil: "I beste sendetid / går Verden tur / med sine satelitter".

         Etter de tre første samlingenes freidige utprøving av nye registre, er det mindre utvikling å spore utover på 90-tallet, inntil Blåveisfra (1998), hans kanskje beste diktsamling, som ble belønnet med Oktoberprisen og Den norske Lyrikklubbens pris. En rekke av diktene her er prosadikt, som gir en ny bredde til Pedersens poetiske register, i tillegg til at den religiøse tematikken gir leseren noe å tygge på. Diktene har i det hele mer substans, og en får ikke den følelse av bildefikshet som en i tidligere samlinger kan ha fått, der en slående metafor eller et uventet perspektiv ikke følges opp eller leder ut i noe, og diktet som helhet dermed virker for spinkelt eller tilgjort  med den følge at leseren forblir urørt.

         I Regnestykke for en sky er Rebolledo Pedersen tilbake i det språksprø, uforpliktende hjørnet: "Peer du filmer / Nei jeg filmer ei / Så bann på det er sant / Hvorfor banne / Tvi du tør ei, alt ihop er film og fjant, og si meg; hvor har du Ferrari fra / Firmaet mor". Kanskje gjør diktene seg som performance-akter, Rebolledo Pedersen tilhørte åttitallets stuntpoeter og har også markert seg som kabaretdikter og sanger, men som lesetekster virker diktene ofte substansløse, og smaken blir borte etter man har smattet litt på formuleringene. Ingunn Økland har i en anmeldelse av en av Rebolledo Pedersens tidligere diktsamlinger sagt at "diktene i sin iver etter å eksperimentere med språklige muligheter sjelden evner å tangere virkelig betydningsfulle områder i leserens erfaringshorisont" (Aftenposten 6/12 1996). Og det er trolig her problemet ligger. I hvert fall er diktene bedre når en gjenkjennelig situasjon risses opp for oss, som barndomserindringene i de første bøkene, eller diktet til eldstesønnen i Regnestykke for en sky, der de overraskende språklige vendingene er koblet til en hverdagsslig scene, og et visuelt bilde av en spasertur går over i tropologiske bevegelser  og omvendt:

 

Vi som er verden

 

Vi som setter barn til verden, må gå gode for den.

Som jeg, når jeg er ute og går god for verden med min

eldste sønn, han som alltid går litt foran meg (og litt til

venstre). Slik at jeg aldri får strukket venstrefoten

ut i ganglaget. Vi som har bein og setter bein til

verden, må gå gode for de barnsbein som skal

gå oss gode. Gode nok, en gang.

 

 

 

 

VIII

Ann Kavli: Å hekle ein laks

Dikt. Samlaget 2000, 70 s.

 

Ann Kavli debuterte i 1991 med Noko skal hende deg og gir med Å hekle ein laks ut sin tredje diktsamling. Kavli har en klar stemme allerede i debutsamlingen, i dikt med en fandenivoldsk erotikk: "Liker du cognac / spurte ho / Ja, sa han / og drog forhuda ned". Diktene kan sees som en befriende protest mot den "kjenslevare" poesien, der Kavli på tross av pen-pike-bildet på baksiden ofte snakker rett fra levra: "I togdassen ser ho svillene / høgge unna i stor fart / Stikk beinet nedi, spyler / Går faen ikkje, det heller". Akvatinter ( 1996) er mer veloppdragen, mens Å hekle ein laks er tidstypisk i sin naivisme og kretsing rundt familierelasjoner. Vi befinner oss i et sommerlig kystlandskap der sel og laks og oter er gjennomgangsfigurer som på ekte poetisk vis utstyres med personlighet og undreevne. Innslag av surrealisme og grovkorna humor hindrer prosjektet fra å bli for søtt og vakkert:

 

Sommarminne

 

Oter og eg

sit i det blonde graset

og ser på marihøner

som puler

 

 Så vart det

sommar i år og, sier eg.

 

Kavlis bildeskapende evne gjør at vi kan vente oss mye av denne poeten som  som det heter i moderne organisasjonsutvikling  har forbedringspotensiale. For alt er ikke like godt og rett som det er går det egentlig på tomgang.

 

Henning Howlid Wærp