Meir om sovjetisk språkpolitikk

Den sovjetiske språkpolitikken var kanskje verdas beste, men på andre område av minoritetspolitikken var det ikkje alltid slik. Det verste var nok drapa på svært mange av dei intellektuelle innafor dei ulike nasjonale minoritetane. Sjølv om den norske staten tok ifrå samane retten til land og vatn, og nekta kvenar som ikkje kunne norsk å kjøpe jord, vart ikkje folk skotne. Sjølv om minoritetane i namnet hadde sjølvstyrte område, låg makta likevel i Moskva. Det at mykje var negativt i sovjettida betyr likevel ikkje at det på desse områda inneber ei forverring. Samanliknar vi med 1917-verkelegheita i staden for med ein ikkjeeksisterande idealtilstand var sovjetstatens politikk ovafor minoritetane ofte eit stort framsteg (jfr. t.d. hantiane langs Ob, som før revolusjonen levde på sveltegrensa og vart utbytta av russiske kjøpmenn som håva inn 200-1100%-forteneste ([1], tala i klammeparantes viser til litteraturlista) med den sovjetiske politikken etter revolusjonen [2]). Seinare kom så innstramminga f.o.m. 1937 industrialisering og oljepolitikk og sette nasjonalitetspolitikken til side. Alle fenomen i sovjetisk historie kan heller ikkje føras tilbake til nasjonalitetspolitikken. Motivet bak forflyttinga av store mengdar russarar, osb. inn i dei nordlege og austlege nasjonale autonome distrikta var sannsynlegvis i dei fleste tilfella ikkje eit ønske om å assimilere minoritetane, men eit resultat av behovet for fangeleirar, av krigen (industrien måtte austover), og av Sovjetunionen sitt behov for olje, gass og metall. I andre tilfelle har motivet sannsynlegvis vore å sikre russisk kontroll.

Det er viktig nok å få ein diskusjon om sovjetisk nasjonalitetspolitikk, særleg no etter at mykje nytt sovjetisk arkivmateriale har vorte tilgjengeleg. Framleis veit vi alt for lite konkret både om kva som skjedde og korfor. Diskusjonen bør ta utgangspunkt i kjeldematerialet, og forsøke å tolke det. Det informantar rundt i Russland kan fortelje oss er korleis dei sjølv opplevde konsekvensane av politikken som til ei kvar tid vart ført.

Arbeidet med denne politikken starta umiddelbart etter revolusjonen. I dei første åra var det krig. Deretter gjekk det med tid til å utarbeide ein språkpolitikk, og til rett å slett å undersøke språka for i det heile tatt å kunne lage skriftspråk, ordbøker, grammatikkar. I mange tilfelle (t.d. for karelsk) var det uklart om det i det heile tatt var eigne språk eller dialektar av eit anna språk. På bakgrunn av dette er ei ventetid på maksimalt 15 år for å få ut skolebøker heller overraskande kort. I andre land ventar barna den dag i dag.

I vest har det ofte vorte hevda at alfabetisering og skoleopplæring på 20-30-talet som <<ingen fin leninistisk teori om språk (...) [men] et brennende ønske om å legge tsartidens analfabetisme og underutvikling bak seg>>. Alle studier av enten leninisme eller sovjetisk språkpolitikk er einige om at essensen i Lenins politikk var nettopp dette brennande ønsket (Lenin: [10] s.143-215, jfr. Kreindler si drøfting [4] s.345-367). Det faktum at forkjemparane for ein pluralistisk språkpolitikk har hatt Lenin på si side har sannsynlegvis vore ein av dei viktigaste grunnane til at assimilasjonspolitikarane i heile Sovjetsamveldets 75-årige historie har hatt så mykje dårlegare vilkår enn t.d. deira vestlege åndsfrender.

Som resultat av dette har vepsarane ein utsett posisjon på sovjetstatistikken. Dei ligg på sisteplass både når det gjeld befolkingsutvikling i perioden 1939-89, antal einspråklege (dvs. ikkje-russiskspråklege) i 1989, og nedgang i morsmålsprosent (vepsiskspråklege i % av vepsarar, osb.) i perioden 1939-59. I perioden 1959-70 ligg vepsarane på 14. sisteplass med ein nedgang på 12%. Jfr. tabellen, som viser dei 5 etniske gruppene som gjør det dårlegast.

Ant. 1989 i % av 1939 Einspr. i % av bef. Morsm-% 1939-59 Morsm-% 1959-70

 
vepsarar        39  vepsisk         2  vepsisk         -44  tofask          -33   
jødar           46  karelsk         3  finsk           -27  nivkhsk         -27   
finnar          47  jiddisk         3  karelsk         -19  evensk          -25   
karelarar       52  itelmensk       4  jiddisk         -18  ultsjask        -24   
tsjekkarar      58  samisk          4  gresk           -18  eskimoisk       -24   
Alle           625  Alle minor.    26  Alle minor.    -1,0  Alle minor.    -0,5   
minor.                                                                            
 

Ved å undersøke vepsisk, som etter 1937 blir halde utanfor den generelle sovjetiske språkpolitikken, ser vi kor effektiv politikken har vore. Viss det store fleirtalet av minoritetsgrupper hadde fått same handsaming ville sannsynlegvis ikkje vepsarane ha stukke seg sånn ut i statistikken. Det er to rimelege forklaringer til denne særbehandlinga: Alle austersjøfinske folkegruppene fekk svi for krigen mellom Sovjet og Finland, og vepsarane var i vegen for militær utbygging. Vepsarane vart likevel assimilert fortare enn grupper som språkpolitisk hadde det like ille (dei små og dei forviste nasonalitetane). Grunnen til dette er sannsynlegvis at vepsarane var relativt assimilerte allereide før revolusjonen. Den finske Kalevala-innsamlaren Elias Lönnrot besøkte vepsarane på 1840-talet og merka seg kor sterk stilling det russiske språket hadde. Datering av russiske lånord viser og at vepsisk var det austersjøfinske språket som først kom i kontakt med russisk [17].

Den sovjetiske språkpolitikken har og hatt klart negative trekk, som eg ikkje har tatt opp til drøfting (dei verste er ramsa opp i neste avsnitt, sjå også [18]), fordi det samanlikna med ikkjesovjetisk språkpolitikk er nettopp dei positive trekka som er iaugefallande. Ein gjennomgang av språkpolitikken i andre land treng fleire artiklar, men det mest vanlege mønsteret er: Skriftleg opplæring berre på maktspråket/majoritetsspråket, med minoritetsspråket i beste fall som hjelpespråk for å forklare for dei som ikkje forstår. I verste (og typiske) fall kan ikkje læraren minoritetsspråket, og eleven går gjennom store delar av skolegangen utan å forstå stort. Dette gjeld alle vestlege kolonimakter (særleg Frankrike), og inntil for eit (par) tiår sidan også Noreg. Enno i 1971 fekk kvenske barn i Nord-Noreg melding med seg heim om at det vart snakka for mykje finsk i heimen, og det er dokumentert korleis t.d. Storbritannia deler ut engelskspråklege ABC-bøker gratis for å hindre utbreiing av ABC-bøker på afrikanske språk i dei tidlegare koloniane sine.