Lillehammerske og aasenske nasjonalismar
Trond Trosterud, Tromsø
Mai 1998
Dette er ein artikkel om to ulike former for ny-norsk nasjonalisme, den lillehammerske, med kubjøller, telemarkski og furumøbeltyranni, og den aasenske, med løftet om neste år i eit norsk Noreg. I spenninga mellom Lillehammer og Volda går dei ulike nasjonalistane inn i eit nytt fin-de-siècle, men denne gangen gir dei to gruppene ulike svar på spørsmål knytt til konsesjonslovar, unionismen, distriktspolitikk, internasjonalisme og nynorsk. Vi ser ein ny og tydeleg nasjonalromantikk, og spør om målrørsla har eit godt alternativ i kampen om den norske identiteten.
Utvandraren kjem heim, til heimstaden som ikkje lenger eksisterer.
Norskamerikanaren på besøk i det ein gang så
førindustrielle gamellandet, finnar på veg heim att
frå Sverige etter 30 år på andre sida av
Østersjøen. Felles for desse er at den moderne tida
hadde innhenta heimstaden deira, det var ikkje noko "heim" å
komma heim til.Sjølv utvandra eg i 1989, og da eg noko
motviljug kom heim 6 år seinare var det eit anna og framand
Noreg eg såg, men knapt eit meir moderne. Eg såg eit folk
samla rundt eit nygammalt sett nasjonale verdiar: I
møbelforretningane var det umogleg å få om
så ei knaggrekke som ikkje var i luta furu med utskjeringar (eg
vandra kvilelaust frå butikk til butikk!),
holmenkollås-ungdommen gjekk på ski som var dei Sondre
Nordheim, brukte vømmøl-klede og
vømmølryggsekkar. No i påska var Kvikk-Lunsjen
utseld på Shellstasjonen. Vi skal vera norske, og vi skal vera
det på same måten alle saman. Eg hadde møtt mitt
Lillehammer.
Kva har så dette for meg uventa fenomenet med det faktum
å gjøra at Noreg er eitt av dei mange landa i verda som
framleis har eit uløyst nasjonalt spørsmål, ein
språkstrid som har halde på i over 150 år? Fint
lite, ser det ut til. For mange framstår språksituasjonen
i Noreg som eit val mellom norsk og nynorsk, dvs. som eit enkelt val.
Vi har altså noko overraskande fått eit nytt
nasjonalistisk straumdrag i Noreg dei siste ti åra. Det er
typisk norsk å vera god, som det så presist er formulert
av ein leiande ideolog frå denne perioden. Korfor? Etter mitt
syn ligg svaret snublande nær: Noreg har, både som stat
og som kollektiv, vorte svært mykje rikare dei siste 10-20
åra. Dette slår attende på den kollektive
sjølvkjensla. Vi står ikkje med nisselua i handa og
føler oss små lenger, men har vorte både
sjølvsikre og sjølvgode. Parallellen til USA er
openberr. Som verdas leiande stat i eit halvt hundreår viser
amerikanarane nett denne sjarmerande blandinga av
sjølvsikkerheit og sjølvgodheit. Dei er sikker på
at dei er best, og svært ofte har dei faktisk rett. Dei
tør stole på sine eigne idear, og dei får det til.
Når Noreg no etter oljeeventyret har peng i banken, smittar
dette over på folk si forståing av seg sjølv.
Lillehammer-OL kom og til rett tid: Rett etter ei unasjonalt
orientert jappetid, med klart samband attende til ei uskuldstid for
nasjonen (Oslo 1952, nikkers, topplue).
Alle her i landet har ikkje same forholdet til den nasjonale
identiteten sin. Her ser eg eit merkeleg misforhold mellom byelite of
resten av folket, og innafor kvar gruppe ser det ut til at dei
intellektuelle er i utakt med si eiga gruppe (kanskje dei
intellektuelle liker å vera i utakt):
|
|
Ideologiprodusentar |
Anna folk |
|
Byeliten |
anti-nasjonalistar |
lillehammernasjonalistar |
|
Resten av folket |
nasjonalistar |
mykje rart, ikkje så nasjonalistisk |
Antinasjonalistane har to strategiar: Dei skuldar alle slags nasjonalistar både for sjåvinisme og for nostalgi. Det første er det fort gjort å avfeie: Det heile er ei misforståing. Nasjonalisme har ingenting med sjåvinisme å gjøra. Tvert i mot fjernar vi oss frå nasjonalismen når retten for ein nasjon til å utfalde seg betyr at ein annan ikkje skal få dei same rettane. Høgreregel i trafikken har vi berre så lenge han gjeld for alle. Gjeld det berre for meg er det ingen høgreregel lenger, men ein forkjørsveg. Slik er det med nasjonalismen og. At nasjonalisme kan slå over i sjåvinisme er ei anna sak, som vi kjem attende til. Den andre innvendinga er verre. Her hevdar kritikarane at nasjonalistane er nostalgikarar som drøymer seg attende til uskuldstida, som ein slags Hamsun som propaganderer for det førmoderne samfunnet. Dette paradiset finst ikkje, hevdar antinasjonalistane: Det blir oppløyst nedanifrå, ved at samfunnet ikkje er (og ikkje var) etnisk homogent, og ovanfrå, ved at først den moderne "nasjonal"staten og deretter den globale kulturen tar over. Men etnisk pluralisme i seg sjølv er ikkje noko problem for nasjonalisten, det er berre problematisk i den augeblinken nasjonalismen slår over i sjåvinisme, og alle i Noreg skal vera like Gode Nordmenn.
OK: Pengar har vi. Staten Noreg og visse sosialt og geografisk
nøye utvalde delar av folket er søkkrike, vi andre har
det etter måten bra vi og, i alle fall viss vi ikkje hoppa
på bustadkarusellen i feil sving. Det gjekk bra i Nagano, og i
det heile tatt: Spør ein tilfeldig utlending i Noreg, og ho
vil fortelje deg at den norske nasjonalkjensla er noko av det
nasjonalaste nasjonalkjensla ho har sett, og at denne kjensla berre
blir sterkare og sterkare. At dette skulle gje seg utslag i ei
dyrking av gamle og tildels nyoppfunne (helleristingane) nasjonale
symbol var ikkje sjølvsagt. Vi kunne ha fått ei dyrking
av Noreg bygd rundt den høgteknologiske oljeingeniøren
som det ypparste norskdomssymbolet, noko som elles ville ha vore
heilt på sin plass.
Mykje talar likevel for Sondre Nordheim, og mykje mot
ingeniøren. La oss ta det etter tur. For det første har
det norske folket eit positivt forhold til den nasjonalistiske
ideologien bak staten Noreg. Kvar generasjon har hatt sin store
nasjonale strid heilt sidan nasjonalismen vart oppfunne for snart 200
år sidan (1830 - 1850/60 - 1884 - 1905 - 1940/45 - 1972 -
1993), og kvar gang har nasjonalistane vunne, og taparane vorte
parkert på historias sidespor eller komme attende med ny
nasjonalistisk ideologi. Som koloni har Noreg hatt ein radikal
nasjonalisme, der alliansen mellom motstandarane av svenskekongen og
tilhengarane av parlamentarismen har halde seg like sterk heilt fram
til 1993. For det andre har vi aldri hatt nokon sterk modernistisk
identitet, ut over sykliske straumdrag i arkitektur og mote (med
sosialdemokratiske framtidsoptimistiske ingeniørar i
tiåra etter krigen som unnatak). Noreg har djupast sett aldri
vorte eit industrialisert land. Vi tok steget frå
bondesamfunnet rett inn i eit samfunn av fergemenn og
råvareeksportørar, enten råvara no var fisk,
elkraft i aluminiumsform eller olje og gass.
Dermed er det som venta når vi hentar dei nasjonale symbola
frå tida før det moderne samfunnet. Industribasert
"nasjonalisme" av typen proteksjonisme og "kjøp
norsk"-kampanjer har aldri har stått sterkt her til lands, i og
med at det ikkje har vore nokon industri å beskytte. Samtidig
med at eg i Finland kjøpte meg finsk vaskemaskin i staden for
AEG etter ei svært målretta kampanje for nett inhemska
vaskemaskiner (der ser de, vi har ikkje ein gong eit eige ord for
det!), vart Lundteigen i Noreg erklært som bortimot
sinnslidande fordi han foreslo at Noreg skulle produsere
vaskemaskiner sjølv. Finland finn og nasjonale symbol i
moderne funkisinspirert kunsthandtverk, og i høgteknologi. Det
er ikkje berre det at dei har det, men dei identifiserer seg med det
og. Oss identifiserer dei med olja. Det er ikkje noko rart det
går så bra i Nagano, seier dei, de som har så mykje
oljepengar å talentutvikle for. Vi her heime snakkar helst
ikkje om olja, vi finn identiteten vår i kubjøllene.
Eg vil her streke under at det karakteristiske med lillehammerismen ikkje er identifiseringa med idrettsperstasjonar. Alle statar som har råd til det bruker eliteidrett for å legitimere eiga statsdanning ovafor folket. Store pengesatsingar på toppidrett er ei god investering, når ein tenker på alternativet: eit folk som ikkje identifiserer seg med statsdanninga, og som derfor heller ikkje godtar det staten bestemmer utan bruk av tvang. Det spesielle med lillehammerismen er ikkje idrettspatriotismen, men den eksklusivt nasjonale forma han har fått. Drillos er populær på ein heilt anna og ikkje særeigen norsk måte. Som folk er vi stolte av Drillos, over at "vi" er like gode som dei andre, men korkje fotballspelet eller forma jublen tar her ein form som har noko med Noreg å gjøra. Oooo-lee, o-lee, o-lee, o-lee, for å seie det slik.
1905 ligg allereide bak oss, no er det EU som sett
sjølvråderett på dagsorden. Svært mange av
telemarkkjørarane var for EU, og det ser heller ikkje ut til
å ha vore nokon samanheng mellom standpunkt i EU-striden og
talet på OL-kubjøller i skåpet heime. Likevel er
Noreg det einaste landet som har sagt nei til EU to gonger, og etter
mitt syn er det ein samanheng mellom ideologi og politikk her. Som
tidlegare koloni har Noreg ein radikal nasjonalismetradisjon, som
venstresida og har identifisert seg med. Framveksten av nasjonale
lillehammeristiske symbol gjekk ikkje direkte inn i den politiske
striden, men det ser ut som om at da det braka laus var det
EU-motstandarane som var i stand til å dra politiske vekslar
på desse symbola. Trua på eigne symbol og eigen identitet
førte til at vi våga å vurdere alternativa til
medlemskap.
EU-tilhengarane sin argumentasjon var basert på kritikk av
motstandarane heller enn på forsvar av unionen. Ein ting er at
det i seg sjølv verka litt suspekt når dei aldri
presenterte unionen sin, men rett etter Lillehammer må det og
ha vore svært vanskeleg å kritisere motstandarane for
å ha Noreg som alternativ. Dermed hadde EU-motstandarane
overtak på begge områda: Dei var aleine om informasjon om
sjølve EU, og dei vart ikkje reelt utfordra på den
nasjonale identiteten. Det som stod att for ja-sida v ar dermed
primitive hat-kampanjar mot Anne Enger Lahnstein og trugsmål om
kva som skjer Viss Vi Ikkje Blir Med I Europa. Så
sjølv om lillehammeristane korkje oppfatta seg sjølv
eller vart oppfatta av andre som politiske på noko vis, var dei
likevel med og utvida rammene for politiske tenking.
Men ikkje heile den nasjonale venstresida er mot EU. Eg kjenner lingvistar som er for EU og mot "nasjonal"staten, nettopp fordi det ikkje er nok statleg futt i EU. Der den fleirnasjonale staten tynar minoritetane sine har EU minoritetar og regionar som allierte i kampen mot "nasjonal"statane sine, og EU-æraen har heilt klart vore positiv for irsk, baskisk, bretonsk, osb (både for språk og for folk). Den norske staten, derimot, var det futt nok i, og i store delar av dette hundreåret var aktiv avlæring av samisk og finsk kombinert med norsk einspråklegheit høgt prioriterte mål (Vadsø fekk radiosendar som nr. to etter Marienlyst, Finnmarksskolar vart bygd ut, jord gjeve berre til norskspråklege, osb.). Denne striden er langt i frå over, verken for samar, kvenar, eller nyinnvandrarar, men fornorskarane står langt i frå kva dei standunkta dei hadde. Takk vera den radikale nasjonalismetradisjonen dei er ein del av har korkje målrørsla eller venstresida meir allment støtta opp om fornorskingspolitikken (med visse unnatak), tvert i mot er det i Noreg dei minst nasjonale som har vore dei ivrigaste fornorskarane (vel og fordi det er dei som har administrert heile butikken). Den viktigaste språk- og kulturundertrykkaren er likevel moderniseringsprosessen, dei siste hundreåras overgong frå lokalsamfunn i naturalhushald til integrert pengeøkonomi, frå Gemeinschaft til Gesellschaft. Der integreringa skjer til ein stat der ein nasjon har monopol på statsdanninga, får vi sjåvinisme. Alternativet til monokulturell og einspråkleg modernisering er fleirspråklegheit og toleranse, men for å oppnå det kan ikkje staten identifisere seg med nasjonen. Slik sett har dei EU-venlege lingvistvennene mine rett, og så lenge det er EU og ikkje medlemsstatane som er leiande kraft i minoritetspolitikken, vil dei nasjonale minoritetane nok ofre den parlamentarismen dei hadde i sin eigen stat og gå inn for EU i staden.
I koloniar er det radikalt å vera nasjonal, fordi
overklasssa er eit imperialistisk kompradorborgarskap. I kolonimakter
og fleirnasjonale statar er det fort gjort å vera
reaksjonær som nasjonal, fordi den nasjonale overklassa er
sjåvinistisk-nasjonal. Så målfolk har på ein
måte ikkje noko val: Å slåss for nynorsk er
automatisk å slåss mot bokmål, og dermed også
mot språkleg undertrykking i Noreg. Ein eventuell siger for
målreisinga i nær eller fjern framtid vil fjerne denne
sideeffekten, i og med at overklassa vil gå over til nynorsk.
Dette talar ikkje mot nynorsk som einaste riksmål i landet,
tvert i mot. Sjølv om det er mykje positivt i den
tospråkssituasjonen vi har i dag, er det positive meir eit
produkt av målstriden enn av tospråkssituasjonen i seg
sjølv. Til spørsmålet om kor ille bokmål er
som språkleg uttrykk for det norske vil eg seie dette: I seg
sjølv kunne vi språkleg sett godt ha hatt eitt
skandinavisk skriftspråk, særleg viss det hadde vorte
laga etter aasenske prinsipp. Når vi ikkje har det har det
fleire grunnar: For det første var dansk alt anna enn
konstruert på aasensk vis, det var tvert i mot grunnlagt
på ein underdialekt av ein av dei mest moderne skandinaviske
dialektane, lite eigna til å samle skandinavane. For det andre
var nasjonale identiteten i Noreg (som i Danmark og Sverige) og
så sterk at det vart målstrid av det.
Eit sentralt spørsmål for norsk målstriden er om
han er ein ein nasjonal strid lenger. To faktorar talar i mot: Fram
til krigen hadde det norske samfunnet to store uløyste
konfliktar, språkspørsmålet og
klassespørsmålet. Folk flest såg det slik at vi
hadde to klasser (overklasse og arbeidarar/bønder/fiskarar),
og to språk (norsk og dansk). Etter krigen vart dette snudd
opp-ned. Vi hadde samla oss mot ein felles fiende, og det var duka
for klassesamarbeid og samling rundt bokmål. Sjølv om
både klassedelinga og språkskiljet etter krigen var like
djupe som før, var kjensla av å vera i same båt
sterkare. Noregs Mållag sitt krav om full overgong til nynorsk
i heile statsapparatet i høve 500-årsjubileet for 1448
(endeleg fri frå Danmark) verka sannsynlegvis like
formalistisk-patetisk som det gjør i dag.
På ein måte arbeider tida mot målrørsla: Det
moderne samfunnet gir oss smått om senn ei
bokmålifisering av folket, der skriftspråket tar hemn:
Mange lærer å snakke (og får som morsmål) ein
talt variant av bokmål. Resten av oss blir
fleirspråklege: Vi kan "snakke bokmål", og gjør
det viss vi vil eller må. (Berre prøv å snakk med
ein norskstudent frå Praha, som berre har lært
bokmål og rett og slett ikkje forstår noko anna.) Det
aasenske prosjektet var med andre ord viktigare før hamskiftet
og moderniseringa enn det er i dag.
Skal vi dermed gje opp målstriden? Nei, sjølvsagt ikkje.
For det første har det norske folket eit luksusproblem: Vi kan
skrive bokmål, men vi kan og skrive nynorsk, og avstanden
frå talemålet på t.d. Oslo vest til nynorsk er
kortare enn avstanden frå talemålet til nynorsk for ein
frå Indre Sogn. Sogningen klarer seg bra ned nynorsk,
språkleg sett kan også alle andre gjøra det same.
Prisen vi vinn er eitt skriftspråk til eitt sett
av innbyrdes forståelege dialektar, eit mål vi sett opp
for alle andre språksamfunn, og vel dermed også for
vårt eige? Eg gjør det i alle fall. Problemet med
bokmålet er snarare at det har vorte fanga av sitt eige spel:
Dei reformistiske "nystaverne" sine riksmålske dobbelformer for
å denne opp for nasjonalismen i 1905 førte til dobbelt
sett med ordformer, etter ein komplisert verdiakse, med norskdom og
fjøs på minussida og urban dansk på plussida. Jfr.
ulike stilvurderingar av ordformene ren og rein:
|
|
substantivet |
adjektivet |
|
positiv |
ren |
ren |
|
nøytral |
rein |
ren |
|
negativ |
rein |
rein |
For den ikkjedanske rurale tydinga (Renntier) er den norske forma nøytral, for det religiøse ikkjenorske (sauber) er den danske forma nøytral. Dette er ikkje eit skriftspråk å leva med. Rettare: Det som er ille er ikkje skriftspråket, men haldningane som er innebygd i det.
I 1879 kom det overraskande talmålsvedtaket, der eit samrøystes storting gjekk inn for undervisning "paa Børnenes eget Talesprog". Dette vedtaket galdt ikkje dei nasjonale minoritetane. Her har nynorsken ei spesiell rolle: Det er sidemålet (dvs. nynorsk) som blir ofra på timeplanen når minoritetar skal ha morsmålsopplæring. Seinare, når det er opptaktsprøve til diverse utdanningsinstitusjonar, er det krav om nynorskkunnskap, og vips har vi ein etnisk silingsmekanisme fiks ferdig. To konklusjonar gir seg sjølv for lesarane av desse linene: a. Slik vil vi ikkje ha det, b. løysinga er ikkje å kutte ut kravet om nynorsk til opptaksprøva til lærarhøgskolen. Det å kunne norsk inneber både å forstå alle dialektane og å forstå svensk og dansk. Ein av dei viktigaste grunnane til å gje nynorskopplæring til alle er at nynorsk er ein sentral del av det å kunne norsk, også for dei som har bokmål som hovudmål. At vi ikkje vil ha etnisk siling treng eg ikkje argumentere for, desto større grunn er det og til å ta dette spørsmålet på alvor.
Det er, særleg blant progressive bokmålsfolk, ein
tendens til å invitere til "fred", til å seie at no er
det kampen mot engelsk som er viktig, no gløymer vi dette med
nynorsk og bokmål. Desse to tinga heng ikkje saman, men Det
norske språkskiftet til engelsk skjer langs to vegar, plutseleg
og gradvis. Plutseleg skifte inneber domenetap, slik som sangtekstar,
viktskaplege artiklar, programmeringsspråk, det gradvise
skiftet skjer ved at norsk får så mange lånord at
det som utlending blir umogleg å forstå norsk utan
samtidig å kunne engelsk. Det plutselege skiftet er det
vanskeleg å verge seg mot, i og med at det m.a. kjem fordi vi
snakkar med fleire enn før, orda våre når lenger
ut, men kampen mot det gradvise språkskiftet heng tett saman
med målstriden.
Låning av ord er verken nytt eller skadeleg. Det som er
spesielt med stoda i dag er at alle i t.d. Noreg etterkvart kan
engelsk. Eit kvart engelsk ord er dermed ein potensiell del av det
norske ordforrådet. Eit parallelt tilfelle har vi i det
tidlegare Sovjetunionen. Her var alle språka i prinsippet
likestilt, men alle skulle lære russisk. Etter ein periode med
nylaging av ord gjekk politikken etter krigen over til å bruke
dei russiske orda for alle nyord, slik at det vart bortimot mogleg
for russiskepsråklege å lesa tekstar på
minoritetsspråka, og tilsvarande umogleg å lesa for dei
(eldre) minoritetsspråkbrukarane som ikkje kunne russisk. Norsk
nasjonalkjensle er ufatteleg mykje sterkare enn den dei fleste
minoritetane i Russland har, og det norske statsapparatet tilsvarande
meir autonomt. Men allereide i dag har vi komme så langt at
også norske tekstar er vanskelege å forstå utan
engelskkunnskapar, i og med at spontanlån blir meir og meir
vanleg.
Noreg har eit dårleg utgangspunkt i kampen mot ei utskifting av
ordforrådet. Den norske purismen oppstod samtidig med den
finske og islandske, som del av den politiske nasjonalromantikken.
Men den norske purismen vart kanalisert inn i nynorsken, noko som
vart eit sidespor. I og med at vi ikkje hadde nasjonale grunnar til
å ta i bruk bokmål, kunne bokmål heller ikkje
mobilisere for purisme med språklege argument. Derfor
lågtyska, franska og engelska bokmålet seg i veg, mens
dei praktiske puristane laga nyord for nynorsk. Ulikt stoda i Finland
og på Island var det ikkje nynorsk som tok over, bokmål
fekk halde fram i fred for puristane, og i dag tar nynorsken inn orda
frå bokmål i staden. Om lillehammerismen kan gje folket
det medvitet som trengst for å få gjennomslag for
språkråkt vil vise seg, men det er kanskje eit teikn at
der den halvgamle idretten curling framleis heiter curling, ser det
ut til at halfpipe endar opp som snørenne. Her gjeld det
å ri to hestar på ein gong: Mobilisere heile folket mot
engelsk, og samtidig halde fram med arbeidet for bokmål. Eit av
dei verkeleg gode argumenta for nynorsk no når den engelske
språkimperialismen kvessar seg til er at nynorsk, som finsk og
islandsk har nasjonal identitiet nok til å stå i mot
presset.
Den ytre lillehammerismen vil nok bli avgrensa til skisporet og PC-skatolla i luta furu. Men sjølv om platåskoa og slengbuksene tar over for Bergans raudgule city-anorakkar i bybiletet, har norsk sjølvmedvit fått seg ei solid vitamininnsprøuting, på godt og vondt. Vi er enno meir overtydd om at vi er best. Denne sjølvkjensla, kombinert med statlege oljekroner, vil gje gode resultat i idrett og forsking i tida framover. Den radikale tradisjonen norsk nasjonalisme inngår i vil forhåpentlegvis hindre han i å gå over i sjåvinisme ut over det amerikanskinspirerte "vi-er-best"-surret, og målrørsla må som del av denne radikale nasjonalismen argumentere hardt og tydeleg mot sjåvinisme. Kampen om engelsk i norsk kjem til å tilspisse seg, etterkvart som vil får sovjetiske tilstander. I arbeidet for nynorsk trur eg det nasjonale kjem til å bli viktigare, som svar på at nasajonalstaten blir svekka. Da må målrørsla vera der, med nok ein grunn til å gå inn for nynorsk, i tillegg til alle dei andre.