FOREDRAG I HAVFORSKNINGSINSTITUTTET

NORSKE FABRIKKSKIP - EN ØKONOMISK OG ØKOLOGISK «SKJULT» KATASTOFE - ?

Foredrag ved Havforskningsinstituttet i Bergen «ukensorientering» onsdag 1. oktober 1997

Torstein Leon Hansen, Tromsø

Kort om meg selv.

Jeg er født 1956, Myre i Vesterålen, men vokst opp i fiskeværet Sørvær i Vest - Finnmark. Mitt yrkesaktive liv har i all hovedsak vært utøvd som fisker, det meste av tiden som kystfisker. Men jeg har også erfaring fra reke - og torsketrål, ved Grønland, Svalbard og i Barentshavet. Jeg fikk bla. ta del i den lite ærefulle og uetiske dumpingen av fisk i Barentshavet på slutten av åttitallet. I 1990 startet jeg på min fiskerikandidatutdannelsen og jeg ble uteksaminert 2. september 1997. Halvparten ( 3 1/2 år ) av tiden har gått med til å gjøre ferdig hovedfaget !! Jeg skal ikke forfølge problemstillingene om hvorfor det har vært nødvendig å bruke så lang tid på et hovedfag som normalt varer 1 - 1 1/2 år. Dette vil bli grundig dokumentert (rettslig) ved en senere anledning.

Litt om bakgrunnen for valg av problemstillingen til hovedfaget:

Det store spørsmålet vi kystfiskere stilte oss på slutten av åttitallet, var hvordan det var mulig at fabrikktrålerne klarte seg så godt økonomisk . Var det virkelig mulig for denne flåtegruppen å finne substitutter for torsk og hyse ved å beskatte andre fiskeslag slik som sei, uer og blåkveite på grunn av de lave kvotene ( som det ble hevdet ) ? Med bakgrunn i eget trålprosjekt fra 1986, og i lesing av forskningsrapporter som omhandlet dette flåtesegmentet, var dette et spørsmål som vokste fram. St. meld. nr. 58. ( 1991-92 ) bare styrket undringen. Hvordan var det mulig at nettopp fabrikktrålerne maktet å ri av alle stormer, ikke minst de økonomiske ? Tross alt stk. prisen på trålerne lå i 100 mill.kroner klassen. At de red av værmessige stormer forstår jeg, for gode sjøbåter det er de, det har jeg ved selvsyn opplevd. Etter å lest en delrapport til NFFR (Norges Fiskeriforskningsråd) "Integrert produksjon" høsten 1993 bestemte jeg meg for å undersøke nærmere hva det var som gjorde at nettopp fabrikktrålerne, mot alle odds, greide seg så bra. Også andre har vært interessert i dette: Rektor Bjørn Hersoug ved Norges Fiskerihøgskole (UiTø) skrev et brev i april 94 til Fiskeridirektoratet, for å hjelpe meg i innsamlingen av nødvendig data, sitat: "... temaet fabrikktrålernes fiske. På dette området eksisterer det mange meninger i debatten men lite fakta. Et hvert forsøk på en grundigere dokumentasjon vil derfor være av verdi ..."

For om mulig å kunne belyse problemstillingene, trengte jeg nok innsyn i de offentlige og rettsgyldige dokumenter, fangstdagbøker, sluttsedler og årsregnskap. Etter mye om og men fikk jeg endelig tilgang til databasen som inneholdt de nødvendige fangstdagbøker og sluttsedler, samtidig som jeg fikk tilgang til selskapenes årsregnskap fra Brønnøysundregistrene uten store økonomiske kostnader for meg.

Den økonomiske stormen som slo inn over kysten og den konvensjonelle fiskeflåten mot slutten av åtti - og begynnelsen av nittitallet, virket tilsynelatende ikke å berøre fabrikktrålerflåten. Nitid leting i aviser og tidsskrifter på søk etter kunngjøring av konkurser som hadde rammet dette flåtesegmentet, var resultatløst. Med unntak av en liten NTB - melding ( 1990 ) om økonomiske problemer for denne flåten på grunn av for små kvoter, var det bare positive meldinger. Mens de minste gikk konkurs i hopetall, grunnet lave torske - og hysekvoter, årsaksforklart i den etter hvert så kjente ressurskrisen, gikk dette flåtesegmentet tilsynelatende "så det suste", for å bruke tidligere fiskeriminister Oddrun Pettersen sitt utrykk. Om det var en krise eller ikke, ja se det får havforskerne finne ut av når de får de reelle tallene på bordet. En dokumentasjon på det reelle ressursuttaket for denne flåtegruppen følger senere.

Jeg skal nå kort presentere noe av det jeg har dokumentert i avhandlingen, en avhandling som har endt opp med å bli meget omtalt og omstridt.

Som nevnt er, dette flåtesegmentet er framstilt i forskningsprosjektet Integrert produksjon til NFFR ( Norges Fiskeriforskningsråd ) fra 1987 - 1990 som en meget lønnsom butikk ( ombordproduksjon i fabrikkskip ). Dokumentasjonen bygger utrolig nok på to type kilder: Dels er det personlige meddelelser fra næringen selv, fra Maråkene i Fiskebåtredernes Forbund, kredittinstitusjoner, fabrikktrålrederier og den nå "frikjente" fabrikktrålreder Holmøy og dels er det teoretiske modellberegninger basert på 1988 som normalår. Ingen av forskerne som har skrevet om lønnsomheten til fabrtikktrålerne ( - Johnsen, G. ( 1988 ) - Olsen, J.A. ( 1988 - 90 ) - Lindkvist, K.B. ( 1994 ) har noen gang sett på de reelle lønnsomhetstallene ( årsregnskapene, fangstrapportene...) Dette forskningsprosjektet danner grunnlaget for den omstruktureringen av norsk fiskerinæringen vi har opplevd siden slutten av åttitallet, der en satsning på ombordproduksjon i fabrikkskip var den eneste farbare kurs å ta for framtidig norsk fiskerinæring.

Denne forskningen rundt lønnsomhet basert på personlige meddelelser fra rederne, finner man i sluttrapporten til NFFR ( Norges Fiskeriforskningsråd ) rapport A 64, i offentlige utredninger ( NOU 1990:24 ), Stortingsmeldinger ( St. meld. nr. 58. ( 1991 - 92 ), doktoravhandling ( UIB 1994 ), St. prp. nr. 58 ( 1995 - 96 ) ( Omprioriteringer og tilleggsbevilgninger på statsbudsjettet 1996 ). Budsjettnemndas lønnsomhets undersøkelser bygger på de samme årsregnskap som jeg har brukt. Budsjettnemdas framstilling og betydningen av den kommer jeg tilbake til. Forøvrig er alle disse verkene framstilt mer detaljert i avhandlingen. Med unntak av Budsjettnemnda, finner man i disse nevnte forskningsprosjekt, offentlige utredninger, Stortingsmeldinger og doktoravhandlinger, at årsregnskaper eller annet faktabasert materiale aldre er anvendt for å underbygge påstandene om lønnsomhet. Det vi har vært vitne til er pseudoforskning med politiske motiver.

Litt nødvendig historikk:

Vi fikk den første fabrikktråleren i 1962, den het "Longva". Opprinnelig ble fabrikktrålerflåten bygget med det formålet å beskatte ressursene på fjerne farvann ( St. meld. nr.18. (1977-78):86 ). På det meste var det 13 torske trålere med fabrikktrålkonsesjon, 9 trålere med saltfisktrålkonsesjon. Saltfisktrål var en konsesjonstype som ble innført etter bortfall av fiskefelt i andrelands farvann ved innføringen av 200 mils økonomiske soner, den første langtidsplan for fiskerinæringen, St. meld. nr. 18. ( 1977 - 78 ) vedtok Stortinget en nedbygging av fabrikktrålerflåten. SITAT: "... Nedbyggingen måtte skje gradvis ( ... ) av tekniske eller økonomiske grunner..."( St. meld. nr.18. (1977-78):141 ).

Frysekonsesjonsloven ble innført i 1964 og opphevet ca. 20 år senere av en borgelig regjering. Frysekonsesjonsloven blir brukt som argumentasjon når man skulle årsaksforklare den storstilte utskiftningen av fabrikktrålere vi fikk på slutten av åttitallet, isteden for en nedbygging som Stortinget hadde vedtatt i langtidsplanen for fiskerinæringen. Dette er feil. Frysekonsejonsloven regulerer i grove trekk hvem som har tillatelse til å fryse / konservere , hvor dette geografisk skal foregå og hvordan konservering av fisken på land og ombord i fartøy skal kunne gjøres. Den har ingen innvirkning på verken trålerloven eller deltakerloven, ei heller på utskiftningstillatelse eller kredittlovgivninga. Faktum er at det var Fiskeriminister Bjarne Mørk Eidem i regjeringen Brundtland som åpnet for utskiftningstillatelser og for muligheten til finansiering ved valutalån. Disse lånene ble konvertert i stor stil midt under bankkrisen, for senere å bli ettergitt i stort omfang. Dette skjedde før EØS-avtalen ble ratifisert høsten 1993. Senest 26. september 1997 påstod fiskeriminister det stikk motsatte i Nord Nytt. Dette er en lettvint omgang med de faktiske forhold. På dette punktet vil jeg ta de borgelige i forsvar. I løpet av noen få år ble det skiftet ut trålere med saltfisk - , fryse -, ferskfisk - og småtrålkonsesjoner til fabrikktrålere, slik at vi i 1989 faktisk hadde 25 torsketrålere med ombordproduksjon. Da jeg ikke fikk tilgang til de opprinnelige konsesjonsdokumentene er det vanskelig å slå fast med sikkerhet om det foreligger brudd på konsesjonslovgivningen. En uhildet granskningskommisjon, med den nødvendige tilgang til konsesjonsdokumentene, vil nødvendigvis kunne avklare disse forhold. Fiskeridepartementet ville ikke uttale seg om dette forholdet til media etter at deler av innholdet i rapporten min ble offentliggjort den 20. juni 1997.

Kapasitet: Jeg skal forsøke å gi et bilde av hvilket potensiale som ligger i den eksisterende fabrikktrålerflåten i dag, med hensyn til produksjonskapasitet, og av denne fangstkapasiteten under forutsetningene, fritt fiske, ubegrenset bestandstørrelse og god tilgjengelighet til ressursene. Jeg har valgt frysekapasiteten som flaskehals og en omregningsfaktor på 3 fra filet til rundvekt ( Uer har 4,77 i dag ). Dette av erfaring. Rederne vil selvfølgelig konsentrere uttaket av den bestanden som gir størst økonomisk avkastning, nemlig torsk og hyse, da disse er best betalt.

Vi får da følgende oppsett. FANGSTPOTENSIALE:

50 tonn filet * 3 ( omregningsfaktor ) * 300 fangstdøgn / år * 22 trålere = 990 000 tonn fisk pr. år Fabrikktrålerflåten har en gjennomsnittlig frysekapasitet på 50 tonn filet pr. døgn. Hver tråler har et gjennomsnitt på 300 fangstdøgn pr. år og med et gjennomsnittlig antall på 22 fabrikktrålere, gir det følgende oppstilling.

Om vi halverer frysekapasiteten vil vi fortsatt ha et betydelig kapasitetspotensiale i dette flåtesegmentet. I tillegg kommer en ikke ubetydelig kapasitet for produksjon av mel og olje. Dette er en del av kompleksiteten til den vertikale strukturen til en fabrikktråler som har vært lite estimert av forskere og andre. Jeg har et ikke ubetydelig datamateriale på dette også, men av hensyn til tidspresset i arbeidet med avhandlingen rakk jeg ikke å bearbeide data på en forsvarlig måte. Med tanke på ressursuttaket er dette en faktor som det bør sees nærmere på. Indisierekken tyder på at det ikke bare er kapp og avskjær som går til denne produksjonen. Og hvis det er dette råstoffet ( kapp og avskjær ) som ligger til grunn for melproduksjonen, vil dette i så fall gi en meget god indikator på det reelle utbytte og ressursuttaket. Også her ble jeg nektet adgang til viktige data i innsamlingen av grunnlagsmateriale.

På bakrunn av dette jeg nå har anskueliggjort for dere, er det ikke til å undres over at myndighetene undertrykker den faktiske fangstkapasiteten til disse trålerne ved å regne kapasiteten i Brt. ( Brutto registertonn ) og fangstkapasiteten til kystflåten i antall fartøy. Det viser et ikke ubetydelig antall offentlige dokumenter. Er da og undres at vi ikke har hatt noen reell nedgang i fangstkapasiteten til dette flåtesegmentet jfr. kystflåten siden strukturendringen startet for fullt i 1990.

Årsregnskapene.

Jeg er klar over at det blir en masse detaljer, men vi skal konsentrere oss om de uthevete tallene. «Tampens» årsregnskap.

Tallene i seg selv er tindrende klar. Jeg fikk kvass kritikk av eksamenskommisjonen for denne måten å framstille årsregnskapene på ( ingen forklaring på hvorfor ). En generell regel ved tolkingen av resultatet i årsregnskapet, "... er at et dårlig resultat er sannsynlig atskillig dårligere enn rapportert..." Som vi ser av regnskapet så gir ikke fisket tilstrekkelig avkastning til å forrente kapitalen. Allerede første året er aksjekapitalen tapt. Styret forplikter å treffe tiltak som kan bedre situasjonen. Nå er det ikke i seg selv ulovlig å inngå avtale med kreditor om å drive for kreditors regning, men i denne saken dreier det seg om pengene aksjeeierne i bankene ( småsparerne ) og det faktum at bankene var underlagt offentlig styring og kontroll. Dette var ikke et enestående tilfelle. Man kan lese ut av årsregnskapene at det ikke blir tatt formell kontakt med kreditor. Normalt skulle selskapets styre meldt oppbud til skifteretten, lenge før selskapet har greid å opparbeidet seg en negativ egenkapital på formidable 27,6 mill.kroner og det etter bare tre fire års drift. Og som vi ser så gir to års fiske over 90 millioner i brutto fangstinntekt, paradoksalt nok var det disse to årene resultat regnskapet viste de største underskuddene. Men det var penger til å lønne disponenten med godt over to hundretusen kroner. Hovedkreditor er hele tiden Kreditkassen. Hvor mange tapte penger på KS-andeler i samme periode som vi her snakker om ? Et annet forhold er de store tapene man registrer selskapets har på sin andel i KS Eldborgtrål, og det over flere år. Det er ingen ting som tyder på at dette selskapet, eller de andre selskapene som hadde KS andeler behøvde å løse inn ansvarsandelen. Selv om det registreres tap over år. Dette er også noe Smith utvalget vil måtte ta stilling til i sin granskning av bankkrisen. På to år taper dette selskapet 8,6 mill.kroner på sin KS andel !! Dette tyder på at verdens største "småtråler" Eldborgtrål også drev med tap. KS - andelen ble ved salget i 1993 overdratt vederlagsfritt til et nyopprettet selskap, med samme eier. Tampen ble solgt til et nyopprettet selskap, der de gamle eierne fortsatte å ha aksjemajoriteten. Ved ikke å melde selskapet til skifteretten, unngikk man offentlig innsyn i selskapets og bankens transaksjoner. Framgangsmåten kan tyde på at man måtte unngå offentlig innsyn for enhver pris, vi var tross alt midt i bankrisen. Vi skal ha det klart for oss på dette tidspunkt var bankene underlagt statlig styring og administrasjon. Et poeng opp i det hele, er at rederne har opptrådt helt rasjonelt. For hvem ville ikke si ja takk til å drive for kreditors regning der kreditor påtar seg alle og betydelige tap på vegne av et ansvarlig selskap.

Så skal vi se på det grelleste eksemplet av de tilfellene jeg har kommet over i gjennomgangen av årsregnskapene, nemlig AS Huse - Sporsems «Ottar Birting».

«Ottar Birting» var den mest moderne, største og dyreste da den kom fra verftet i slutten av 1988. Offisiell prislapp var på 125 mill.kroner, men det gikk rykter om at den egentlige prisen var 150 mill.kroner. I alle fall så var dette et selskap med en aksjekapital på 51 tusen kroner. Selskapet fikk hele 21 mill.kroner i byggerentesubsidier av den danske stat. Normalt skulle dette beløpet betales ut over en 14 årsperiode. Men selskapet greide å forhandle seg fram til at hele potten ble utbetalt i et engangsbeløp. Det ble kun foretatt en regnskapsmessig inntektsføring av det som skulle utbetales år for år. Om beløpet ble tilbakebetalt da selskapet måtte gi fra seg båten, viser ikke regnskapene. Egenkapitalen ( gammelbåten ) ble ført til negativ saldo, slik at selskapets egenkapital bestod av aksjekapitalen som vi ser av overhead. Hovedkreditor var Kreditkassen. Som vi ser av regnskapet så har selskapet et overskudd i 1993 på formidable 52 mill.kroner, med en fangstinntekt på bare 26 tusen. Hvordan er dette mulig ? Jo, selskapet fikk 76,7 mill.kroner i gjeldssanering av den statseide banken Kreditkassen. Selskapet beholdt sin sjøeiendom i Buvika og sin hytte på Fron. Selv revisor uttrykte tvil om opplysningene om at banken virkelig ville ettergi så mye gjeld: "... Det hersker følgelig usikkerhet med hensyn til riktig størrelse på gjeldsettergivelsen ..." skriver revisor i sin revisjonsberetning.

Et apropos til revisornes revidering med selskapenes årsregnskap, er det påvist i alle fall to tilfeller der revisor ikke har fulgt gjeldende lov. Det tilfellet som ligger mest opp i dagen er i selskapet AS Bjørnøy, som mottar et ansvarlig lån fra AS Granit, selv om AS Granit i realiteten er insolvent. Enda mer påtakelig blir det når det er samme revisor som reviderer begge de aktuelle selskapers regnskap. Banksjef i Kreditkassen, forretningsområde fiskeri avd. Ålesund, Leiv Grønnevet er bror til eieren av begge selskapene. Leiv Grønnevet er også medeier i AS Granit.

Den beregnede lønnsomheten til Tampen. ( Overhead «Tampen»)

Den "Beregnede" lønnsomheten til Ottar Birting. Overhead Ottar Birting.

Det er vanskelig å lese rett ut av årsregnskapene om gjeldsrenten er påplusset gjelden når selskapet ikke har økonomi til å forsvare lån og avdrag. Det vi derimot ser når vi foretar en rentes rente beregning med en rentefot på langsiktig gjeld satt til "snille" 7 % og en lineær avskrivning over tretten år. Vi vet at bankenes gjennomsnittlige utlånsrente i perioden 1987 - 94, var på 13,53 % ( Norges Bank 1997 ). Beregningen viser tydelig at det ikke er fortatt påplussing av gjeldsrenter.

Hva dette betydde i tap for bankene disse årene vil jeg kort anskueliggjøre ved en rentes rente beregning ved påplussing av gjeldsrenter til pantegjelden.

Totalt tap for bankene ved beregning av rentes rente:

EN FABRIKKTRÅLER koster 85 millioner kroner

20 trålere * 85 mill. = 1 700 mill. kroner

Gjennomsnittsrenten 1987 - 94 = 13,53%

Dette gir bankene 4 132,60 millioner kroner i tap for dette flåtensegmentet som helhet i perioden 1987-94 ved at gjeldsrenter ikke ble påplusset gammel gjeld.

Det er ikke regnet rentesrente av kortsiktig gjeld. I tillegg kommer de 900 millionene Budsjettnemnda for fiskerinæringen dokumenter er slettet av gjelda pluss 300 dokumentert av Maråkene i div. utspill i media. Vi har med andre ord en subsidiering av hver arbeidsplass ( ca. 1000 hvorav 200 er fiskere ) i dette flåtesegmentet med ca. 5 millioner. Hvem er diskriminert ? Skulle alle norske fiskere fått lik behandling i denne perioden snakker vi om et beløp i 100 milliarder klassen!!!

Budsjettnemnda. Overhead

Budsjettnemnda for fiskerinæringen har hovedansvaret for totalregnskapet for norsk fiskerinæring og foretar årlig en lønnsomhetsundersøkelse for fiskefartøyer, 13 m l.l. og over. I den publiserte utgaven av lønnsomhets beregningene finner man tabeller som viser torsketrålere med ombordproduksjon ( les fabrikktrålere ) lønnsevne i alt. ( Overhead tabell F 48 side 116, 1992 og tabell 40 side 146 - 147, 1994 er ikke lagt ved) Det er to forhold vi skal legge merke til. Det ene er at den største utgiftsposten (arbeidsgodtgjørelse til mannskap i alt), ikke er med i sum kostnader. I 1992 er det kr 4 636 150,- til å betale ut mannskapet som har krav på kr 9 882 711,- her blir det manko på noen millioner. Når vi vet at Sjøpanteretten[1] sikrer mannskapet hyre og annen godtgjørelse ved en eventuell konkurs, ville det være naturlig å forvente at noen av disse fartøyene ikke greide å stille bankgarantier til å lønne mannskapet i og med at de går og har gått dårlig økonomisk over år ( noe vi skal se bedre litt senere i de beregninger jeg har gjort med gjennomsnittsbåten til Budsjettnemnda ). Men nei, så skjer ikke.

Og det andre er betalte gjeldsrenter de to årene. I 1992 viser tabellen at de atten fartøyene ble belastet med kr 7 693 949,- i gjeldsrenter, rentekostnadene i 1994 var kr 3 476 530,- og den langsiktige gjelden i overkant av 40 mill.kroner. Med de store underskuddene selskapene kunne framvise i årsregnskapene, må reduksjonen av gjelda skrive seg fra gjeldssaneringene fra bankenes side. Man kan ikke betale med penger man ikke har. Man kan ikke vedta lønnsomhet, den må skapes.

Men det vi ikke har sett og de færreste har visst, og som ingen hittil har reagert på, er at Norges Fiskarlags sine to representanter i Budsjettnemnda ikke har gjort anskrik på bakgrunn av den dårlige lønnsomheten årsregnskapene avslører. Når vi vet at Budsjettnemnda har hatt de samme årsregnskapene til analyse som jeg har gjennomgått, og at disse, som tidligere vist, entydig og klart, det er null lønnsomhet, er det helt uforståelig at fiskarlagets to representanter ikke har gått ut med opplysningen om den totalt fraværende lønnsomheten til dette flåtesegmentet. Vi må ha lov til å stille spørsmål om, en av årsakene til den manglende reaksjonen kan ligge i det faktum at en av representantene fra fiskarlaget selv er fabrikktrålreder ? Også i ettertid har det vært stille fra Norges Fiskarlag om dette temaet, selv ved direkte konfrontasjon og spørsmål i form av avisinnlegg. Rederen Nils Olsen sitter i Budsjettnemnda, bekler nå også et sete i Næringslovutvalget sammen med en annen fabrikktrålreder, tidligere statssekretær og fiskeridirektør Knut Vartdal Utvalgets mandat er å se på hensiktsmessigheten av Lov av 14. desember 1951 om omsetning av råfisk ( Råfiskloven ), herunder salgslagenes stilling som kontrollør av ressursforvaltningen og deltakerloven.

Nå forlater vi den manglende lønnsomheten til dette flåtesegmentet og går over til det som hittil har skapt de største bølgene og overskriftene, nemlig underrapportering i fangstdagbøker og sluttsedler samt salg utenom salgslag.

Det ble etterhvert erfart fra de som i avisen ble betegnet som "kreative forskerne",[2] en meget kritisk og til tider panisk bagatellisering av de funn som ble gjort i databasen. Funnene kom etter hvert media[3] for "øre". Jeg var før utmeldelsen av partiet medlem av partiets fiskeripolitiskeutvalg. Det er disse "kreative forskerne" jeg oppfatter Fiskeridirektoratet kritiserer i sin siste rapport[4] om fabrikktråleren "Prestfjord" avvik mellom fangstdagbøker, leveringsoppgaver og elektroniske sluttsedler. Jeg oppfatter ikke rapporten fra Fiskeridirektoratet for å være en "frifinnelse" av "Prestfjord", tvert imot. Jeg oppfatter rapporten å være en anerkjennelse av mitt arbeid, i og med at jeg også finner et liknende avvik mellom de nevnte dokumenter, men jeg finner de samme tallene på et fartøy under en anonymisert fartøykode '6098afec9835af81'. Fiskeridirektoratet knytter navnet "Prestfjord" til koden. Som en digresjon vil jeg vise hvor stort avviket er mellom mine og Fiskeridirektoratets funn for fartøyet "Prestfjord". Prosentvis avvik i FIDIR og mine funn til FT "Prestfjord".

Kilde: Fiskeridirektoratet.

Et annet forhold som ikke har kommet fram er følgende. FIDIR dokumenterer i rapporten avvik mellom de tre rettsgyldige dokumentene fangstdagbok, leveringsoppgave og sluttseddel. Styrets beretning til Prestfjord AS dokumenterer at det eksisterer et fjerde rettsgyldig dokumentet med ytterligere avvik fra de hittil offentliggjorte tall. Ved å presentere noen eksempler fra styretsbertning til Prestfjord AS, fangstdagbøkene og sluttsedlene til FT "Prestfjord" i 1987, 88 og 89 dokumenteres avvikene bedre. (Tall i tonn)

kilde: Fiskeridirektoratet/Styrets beretning Prestfjord AS

Nå skal vi se videre på noe av innholdet i den avhandlingen jeg har laget. Ved å bruke databasens ulike opplysninger mener jeg å ha blinket ut de vi i dag kaller fabrikktrålere. Perioden jeg har undersøkt er fra og med 1987 til og med 1991, tilsammen 37 fartøy. Sluttseddelfilen for 1992 var ikke lagt inn i databasen da jeg arbeidet i den. Kun fangstdagbøkene for 1992 var tilgjengelig. Mer detaljert enn dette skal jeg ikke være, for ytterligere informasjon om alt dette viser jeg til avhandlingen. Ved å forholde meg til de opplysningene jeg har hatt tilgang til, har jeg styrt klar av alle de fallgruver Fiskeridirektoratet lister opp i sin rapport av 18. sept. då. Med utgangspunkt i Kystvakta, kontrollverkets, påtalemakten og domstolenes praksis og premisser har jeg avdekket en omfattende underrapportering i fangstdagbøker og sluttsedler. Fiskeridirektoratet mener at det er det virkelige ressursuttaket med dagens differensierte omregningsfaktorer jeg har avslørt, eller hvor dårlige de gamle omregningsfaktorer egentlig var. Som en konsekvens av dette viser det følgelig at NOS fiskeristatistikk fra denne perioden ikke viser hvor stort det virkelige ressursuttaket var før endringen av omregningsfaktorene. Det jeg har dokumentert er følgende forhold, uten at jeg skal trøtte forsamlingen med en masse enkelttilfeller av underrapportering i hhv. fangstdagbøker og sluttsedler får dere totaltallene for perioden 1987 - 1991.

Kvantumet av underrapporteringene i fangstdagbøkene er på 32 957 969 kg og i sluttsedler 42 797 484 kg. Verdien av kvantum underrapportering i sluttsedler er registrert til kroner 285 190 159,-. Det er gjennomsnittsprisen på de enkelte fiskeslag i sluttsedlene som danner grunnlaget for beregningen av verdien på det underrapporterte kvantum i fangstdagbøkene, totalt kroner 206 657 047,- ( Fiskeridirektoratet ).

Produkt vekt i fangstdagbøker. Jeg ska gi et eksempel på hva det vil føre til hvis det er ført produktvekt i fangstdagbok der det fra før ikke er samsvar mellom de juridiske dokument leverings seddel og sluttseddel. De hvite søylene (Torsk 1 ) er kvantumet som fremkommer i de offisielle dokumentene. De sorte søylene ( Torsk 2 ) er etter omregning med omregningsfaktor. Årsaken til at det er kun fangstdagbøkene som skal multipliseres med omregningsfaktor, er at Fiskeridirektoratet allerede har regnet om vekten i sluttseddel til rundvekt. Overhead

Med produktvekt i protokoll over varelager, betyr det at der det allerede er dokumentert underrapporteringer i sluttsedler, vil underrapporteringen i sluttsedler øke. Norges Råfisklag[5] og Sunnmøre og Romsdal Fiskesalgslag[6] nektet å gi innsyn i leveringsoppgavene[7] fra trålere med ombordproduksjon. Indisierekken på at der forekommer produktvekt i fangstdagbøkene(varelager), til fartøy[8] som omtales i denne dokumentaren er lang. Sunnmøre og Romsdal Fiskesalgslag skriver til Fiskeridepartementet etter å ha nektet å foreta kvotekontroll: "...Det bør ikke og kan ikke være riktig at salgslagene som eies og drives av fiskere selv skal kontrollere seg selv og sine egne ..."(Ålesund 25. februar 1991 ref. 90/1458 - 8. 403).

Sunnmøre og Romsdal Fiskesalgslag foretok ikke kvotekontroll pr. 13. mars 1996[9]. Med en slik forutsetning lagt til grunn, kan dette være en av forklaringene til at mange av leveransene[10] fra fabrikktrålerne er innmeldt og omsatt via Sunnmøre og Romsdal Fiskesalgslag. Sunnmøre og Romsdal Fiskesalgslag foretok ikke kvotekontroll i de årene denne undersøkelsen omfattes av. Det bekreftes av korrespondansen mellom Fiskeridepartementet / Fiskeridirektoratet og Sunnmøre og Romsdal Fiskesalgslag i perioden 9. juli 1990 - 25. februar 1991. Norges Råfisklag trengte over ett år på å finne ut at de ikke kunne bruke to timer på å kopiere de dokument jeg ville ha innsyn i. Formannen i Norges Fiskarlag Oddmund Bye uttalte på årsmøtet i Sunnmøre Fiskarlag: "...Samstundes vart forskriftene endra frå at fangsten skulle førast inn i dagboka etter bearbeiding til at den no skal førast inn med rund vekt etter taksering..."(Sunnmørsposten, mandag 4. november 1996). Formann Bye er tilskrevet[11] og bedt om en nærmere forklaring, uten at Bye har funnet det nødvendig, som forvaltningsorgan, å forholde seg til loven. Det er også en merkelig oppførsel fra en organisasjon som jeg tidligere var medlem av.

Overhead ( Ideelt sett skulle det vært samsvar mellom tildelt kvote, fangst og salg )

Det samme gjør seg gjeldende for Hyse også.

Budsjettnemdas lønnsomhetsundersøkelse i 1990, bekrefter også at det er produktvekt i fangstdagbøker[12]. Budsjettnemda oppgir at 12 av 17 fartøy i 1990, hadde en gjennomsnittlig fangstmengde på 2 463,2 tonn.[13] Tolv tilfeldig[14] valgte fartøys registrerte fangst i fangstdagbøker for 1990 har et gjennomsnitt på 2 495,4 tonn, differansen er 32,2 tonn(1,3 %). Budsjettnemnda baserer fangstkvantums opplysningene på de lovpålagte årlige avgitte årsregnskapskjema[15], jfr. lov av 20. april 1951 om fiske med trål (trålerloven).

Kystvakta foretar kontroll av fartøy på feltet, ved å kontrollere at registrert antall kilo fisk ført i fangstdagbøker, er i samsvar med antall kilo fisk i lasterommet. Registreres det overensstemmelse mellom angitt kilo i fangstdagbøker og lasterom, da har Kystvakta utført sin del av oppgaven. Kystvakta utfører en generell ressurskontroll som retter seg mot utøvelsen av fisket[16]. I de tilfeller der Kystvakta ikke må anvende omregningsfaktor i fangstdagbok for å kontrollere opp mot lasterommet er det klart at det er produktvekt i fangstdagbok, er det videre ansvar ikke pålagt Kystvakta, men kontrollverket, salgslagene og Fiskeridirektoratet. Bevis som bekrefter at det er benyttet produktvekt i fangstdagbøker(varelager) ligger bla. i arkivene til Kystvakt - skvadronen Nord på Sortland[17]. Arkivet til KVNord viser hvilke fartøy som er kontrollert, og om omregningsfaktor er benyttet. Der hvor det er registrert benyttet omregningsfaktor, er fangsten korrekt ført i fangstdagbøkene.

Salg utenom salgslag av 18 fartøy i perioden 1987 - 91. Overhead. Brutto fangstverdi oppgitt i resultatregnskapet i årsregnskapene til selskapene.

All fisk skal omsettes gjennom et godkjent salgslag, derfor er alt registrert salg utenom salgslag definert som svartsalg,[18] med mindre der foreligger dispensasjon fra salgslaget. Ved for eksempel fiske på "nyere fjerne farvann", ved New Zealand vil man forvente at man måtte få dispensasjon. Men inntil fjerdetermin 1990 var det salgslagene som skulle kreve inn alle lovpålagte avgifter ved fiskerne skulle svare ved salg av rå fisk og produkter derav. Etter denne tid var ordningen basert på tillit til at fiskerne på "nyere fjerne farvann" betalte de lovpålagte avgiftene til Subsidiekontrollen som videreformidlet pengene til Rikstrygdeverket.

Innkreving av avgifter fra fiske på de "gamle" fjerne farvann som feltene ved Canada, New Foundland var fortsatt underlagt salgslagenes ansvar. Det eneste fiskerne kunne få fritak for var lagsavgiften, eller den delen som også kalles service avgiften, betaling for å hatt arbeid med salget av fangsten.

Salg utenom salgslag registrert i Norsk havn er derimot noe myndighetene ser svært alvorlig på: "...Dersom omsetning av fisk har skjedd i norske havner utenom salgslagene, så er det en meget alvorlig sak, sier Johan Williams..." ( Fiskaren 24. juni 1997 ).

En mulig forklaring er og som innvidde ( byråkrater ) skjønner: Dersom det skulle vise seg at de fangstene som er registrert omsatt utenom salgslag i Norge ikke er kommet med i salgslagenes årsregnskap, selv om fangstene er innmeldt noe innmeldingene ville avsløre.( Dette kan være den andre grunnen til at jeg ikke fikk tilgang til innmeldingene.) Dette fordi ingen bank stilte bankgaranti for avgifter og skatt til selskapene ved kjøp av egen fangst. Hvis dette viser seg å være tilfelle, betyr det også at selskapene ikke fylte kravene til å inneha gyldig kjøperlisens til å kunne overta egen fangst. Dette ser ut til å være i overensstemmelse med den manglende lønnsomheten som er dokumentert i del 2. Ingen bank, har lov til og / eller turt å garantere for kreditt til selskap som var insolvent. Dette kan sannsynligvis også være en av årsakene til at jeg ikke fikk innsyn i innmeldingene fra fabrikktrålerne. Hvis fangsten er innmeldt, må salgslagene ha visst om fangstene. Det samme prinsippet gjelder ved direktelandinger av fangst til utlandet. Innmeldingene viser om salgslagene visste om fangstene som er solgt utenom salgslagene, og bankgarantiene viser om det ble innvilget kreditt for avgifter og skatt. Ved å sammenstille disse dokumentene vil forholdene bli avklart. Dersom det skulle vise seg at salgslagene stilltiende har unnlatt å reagere likt overfor alle selskap, vil de forbindelser som da avdekkes være av meget stor interesse for allmennheten, og for eierne av salgslagene, hvor de fleste er kystfiskere. Slike forbindelser er nødvendigvis nødt til å være opprettet mellom salgslagsstyrene, og de respektive selskapene, for at eventuelle forhold som dette skulle kunne passere uten noen form for reaksjon.

Vekten av det registrerte salget omsatt utenomsalgslag i perioden er på 31 860 998 kg, til en verdi av kr 305 532 716,- , dataene er registrert på det enkelte fartøy og ligger arkivert i direktoratet.

Jeg skal ikke gå inn i Stortingets behandling av dette med manglende innbetaling av avgifter fra denne flåtegruppen, men bare konstatere at Stortinget og enkelte av de folkevalgtes representanter ikke har gjort jobben de er satt til å gjøre.

Mineraloljeavgiften. Overhead

Før 1993 gikk mineraloljeavgiften under betegnelsen grunnavgiften. Det skal sannsynliggjøres at dette er nok en avgift som har ført til konkurransevridning til fordel for ombordprodusentene. Dette er en avgift som fabrikktrålene fikk fritak for ved å skrive under på en erklæring, kalt kapteinserklæring. Mineraloljeavgiften ble innført i 1970 og CO₂ - avgiften 13. juni 1988 med hjemmel i lov av 19. mai 1933 nr. 11. Stortinget fastsetter årlig mineraloljeavgiftens størrelse. Grunnavgiften ble tatt bort med virkning fra 1. januar 1993 samtidig som CO₂ - avgiften økte med ti øre.

Med tilgang til fabrikktrålernes fangstdagbøker, ville det ikke være noe problem å regne ut om refundert beløp[19] stod i forhold til den faktiske fisketid i fjerne farvann, jfr. Stortingets avgiftsvedtak § 3 nr. 5. Dette var under forutsetning av at Garantikassen for Fiskere viste velvilje til å gi innsyn i refusjonsbeløpenes størrelser år for år. Garantikassen for Fiskere nektet meg innsyn i to år fra 24. juni og at de hadde ansvaret med kontrollen med denne avgiften. Først i brev av 9. april 1997 fra Garantikassen for Fiskere, innrømmet Garantikassen at de var i besittelse av det tidligere forespurte datamaterialet, men på grunn av omfattende nedbemanning ble ikke min forespørsel om innsyn i datamateriale bli prioritert[20].

Med utgangspunkt i de døgn fabrikktrålerne faktisk har vært utenfor 250 mila og fisket, finner jeg det lite sannsynlig at selskapene har villet belaste regnskapsfører med alt det ekstra arbeidet det ville medføre å foreta fratrekk av avgifter for gjennomsnittlig 1 - 2 døgn pr. tur.

På bakrunn av de faktiske forhold jeg dokumenterer i avhandlingen vil jeg ikke foreta noen drøfting med størst grad av sannsynlighet, kan det bidra til at det blir lagt føringer som leder vekk fra de faktisk dokumenterte forhold. Når dette flåtesegmentet er så ulønnsomt som årsregnskapene viser ville det være helt naturlig å legge opp politikken slik at denne flåtegruppen ble redusert til et akseptabelt nivå. La oss bruke de virkemiddel vi har, nemlig de økonomiske. For ombordproduksjon må vi nødvendigvis ha, for eks. reketrål, ved Svalbard, Grønland, Flemmich Cap (fjerne farvann ). Men å opprettholde en flåte med totalt ulønnsomme fabrikktrålere, på bekostning av landbasert produksjon basert på råstoff fra en kystrelatertflåte stiller jeg et stort spørsmål med. Æ kommer som sagt fra Finnmark og har sett og vokst opp i den såkalte «utviklingen». Uten sammenligning forøvrig, Tyskerne ryddet i alle fall opp etter seg da de forlot landsdelen. Det vi ser i Finnmark spesielt og andre kystsamfunn generelt i landet, er forfall og fraflytting på grunn av en feilslått forvaltning av og fordeling av ressursene og bankenes forskjellsbehandling av de ulike flåtegruppene. Dette kan vi rette opp, men da må vi endre kursen og det raskt. Helt til slutt vil jeg rette oppmerksomheten mot politikernes spill for galleriet. Der ord og handling spriker, må man tro på handling.

Sjøfartsloven av 20. juli nr. 1 1893 kap. 11 § 244

[2] Av kontorsjef Grethe Aa. Kuhnle til avisen Fiskaren 15. september1995.

[3] "Svartsalg for 200 millioner av Trålerne i 1990" Nordlys 17. juni 1995.

[4] Fiskeridirektoratet datert 18. september 1997 ref. Kuhnle.

[5] Brev datert 10. januar 1997 ref. 000239/97/GKK sak nr. 96/01230.

[6] Brev datert 29. februar 1996 ref. Jakob Sætre dir.

[7] Jfr. forskrift om oppgaveplikt for fiske- og fangstfartøy av 16. desember 1986 nr. 2195 § 4 og forskrift av 10. Oktober 1989 i medhold av Lov av 3. juni 1983 nr. 40 om saltvannsfiske m.v. Føring av fangstdagbøker(varelager) § 5.

[8] Det er ikke holdepunkt på at alle fartøy som denne dokumentaren omhandler har ført produktvekt i fangstdagbøker(varelager).

[9] Brev fra Fiskeridepartementet datert 13. mars 1996 ref.nr. 94/2227 som føyer seg inn i rekken av brev der Fiskeridepartementet unnlater å svare på mitt spørsmål om kvotekontrollen pr. dato var effektiv eller ikke. Svaret viser til det jeg allerede visste, at salgslaget har vært og er forpliktet til i hht. gjeldende lov å utøve kvote kontroll, noe Sunnmøre og Romsdal Fiskesalgslag motsatte seg å utøve.

[10] Spesielt de fartøy som etter 1990, har sluttsedler(salg varelager) ført i Norges Råfisklags distrikt, og har omsatt fangstene gjennom Sunnmøre og Romsdal Fiskesalgslag.

[11] Brev til Norges Fiskarlag ved formannen datert 3.desember 1996 og 12.mars 1997. Forespørsel om en presisering på hvilket tidspunkt forskrifts endringen fant sted. Veileder Geir Finne foretok flere telefonhenvendelser uten at det lyktes å få kontakt med formann Bye. Skriftlig svar med de forespurte presiseringer, var ikke kommet meg i hende på det tidspunktet dokumentaren ble levert til trykking.

[12] Budsjettnemda for fiskerinæringen 1990:146, fangstkvantum skal oppgis i produktvekt.

[13] Budsjettnemda for fiskerinæringen 1990:110.

[14] I materialet som er benyttet til denne dokumentaren.

[15] Se Budsjettnemnda lønnsomhetsundersøkelsene for 1990 side 146, hvor det står oppført hvilken bearbeidelsesgrad som fangstkvantumet skal oppgis i.

[16] Innstilling fra arbeidsgruppe som har vurdert reaksjoner ved overtredelser av fiskerilovgivningen. Rapport avgitt 23. desember 1994, side 20.

[17] Det ble gitt tillatelse til innsyn i arkivene ved KVN Sortland, brev datert 7. juli 1995 til KVN. Etter kontraordre ble avslag på innsyn ved personlig fremmøte gitt pr. telefon den 6. september 1995.

[18] Se juridisk betenkning av 14. mars 1997, Peter Ørebech, NFH(UiTø).

[19] TAP AV PROVENY var betegnelsen Finans - Tolldepartement(Avgifts - og Tollavdelingen) benyttet i brev av 24. mars 1997 ref. 97/1873 A LV.

[20] Brev fra Garantikassen for Fiskere datert 9. april 1997 ref. Tore G. Strøm.