Eg vil ta opp eit punkt frå Søndagspostens namngjetne radioprogram etter landsmøtet i Noregs Mållag (diskusjon mellom programleiar, Liv Ingebrigtsen og Atle Faye). I løpet av programmet framheva Liv Ingebrigtsen at "EU-spørsmålet har ingenting med nynorsk og målsak å gjera".
Eg er usamd i dette, men på eit kanskje litt uventa vis, så les vidare.
I neste hundreår vil omtrent halvparten av språka i
verda forsvinne. Dei forsvinn fordi talarane blir tvunge til å
skifte språk, og tvangen kjem frå to hald: frå
staten talarane bur i og frå den internasjonale,
angloamerikanske kulturimperialismen. Sjølv om nynorsk
på mange vis skil seg frå eit typisk marginalisert
minoritetsspråk, er det og mange fleire fellestrekk enn vi
liker å innrømme. Eg tippar at ei studie av samanhengen
mellom skriftspråkval, fødestad og alder i det
såkalla nynorske randsoneområdet vil gje nøyaktig
det same biletet som vi finn for frisisk, marisk og maori (overvekt
av nynorsk blant dei eldre og dei som er fødd på staden,
marginal posisjon blant dei yngre og innflyttarane). I Europa peiker
EU seg ut som den argaste konkurrenten til desse to hovudfiandene av
minoritetsspråka. Etter Sovjetunionen sitt samanbrot er EU ein
av dei viktigaste kreftene mot den angloameriakanske
kulturimperialismen, i Europa den aller viktigaste. Det som kan
hindre EU i å ta steget fullt ut til å bli ein
sambandsstat er medlemsstatane. I kampen mot medlemsstatane sine
går EU i lag med regionane, med Lappland mot Helsingfors, med
Galicia mot Madrid. Dei fleste nye og positive tiltaka for
minoritetspråk i Vesteuropa dei siste tiåra har dermed
komme frå EU, og medlemsstatane har gått med på det
mest fordi det har vore ein måte å få attende
medlemspengane sine til sine eigne regionar på (Helsingfors
kanaliserer pengar til Lappland og til samisk fordi pengane dermed
går til Finland og ikkje til andre delar av Unionen).
Store samfunnsendringar i Noreg får konsekvensar for
målsaka. Frå 1950 til 1977 gjekk folketalet i reine
nynorskkommunar attende. I blanda kommunar gjekk folketalet opp i
tettstadene, men ned i utkantane. Det som skjedde i mest alle
områda der nynorsken tapte terreng var at nynorskskolane i
utkantgrendene vart nedlagt ein etter ein, og elevane frakta til
bokmålsskolen i stasjonsbyen. (jfr. drøftinga i
Almenningen/Lien: Striden for nynorsk bruksmål) Viss eit
EU-medlemskap for Noreg inneber større sentralisering enn det
vi allereide har (frå dei nynorske kjerneområda og inn
til Oslo og Bergen) vil det slå ut negativt for
nynorskprosenten, på same måten som sentraliseringa inn
til stasjonsbyen gjorde. Ei anna sak er at nynorsk i Noreg skil seg
frå baskisk i Frankrike og samisk i Noreg på eitt
vesentleg punkt: Baskisk, samisk og andre europeiske
minoritetsspråk er med og undergrev dei identitetsbanda
minoritetane har til statane sine, og opnar dermed for ei styrking av
"Regionanes Europa" i standen for "Statanes Europa". Nynorsk har ei
anna rolle: I Noreg var nettopp nynorskrørsla ei leiande kraft
i å bygge opp ei ideologisk og kulturell ramme rundt den nye
nasjonalstaten. Dermed er ikkje det nynorske prosjektet ein naturlege
alliansepartnar for EU-tilhengarane . Ei anna, regionalistisk
orientert målrørsle, som satsar einsidig på dei
nynorske kjerneområda, og vil gjera Rogaland, Hordaland, Sogn
og Fjordane og Møre og Romsdal uavhengig av snyltarane i
hovudstaden, heller halde på oljepengane sine og det nynorske
språket sitt sjølv (etter mønster frå
Kuwait mot Irak, Slovenia mot Jugoslavia og Norditalia mot Italia),
vil derimot finne ihuga alliansepartnarar både i Brussel og i
Ja til EU før dei rekk å sende ut ei pressemelding om
saka.
Dette betyr ikkje at eg vil oppfordre folk til å vera for EU,
verken nynorskfolk eller samar. Sjølv om EU for utkantane i
Sverige og Finland er ein partnar i striden mot politikken frå
Stockholm og Helsingfors, er det og ei statsdanning som skil seg
frå statane som vart danna i kjølvatnet av den franske
revolusjonen på avgjerande punkt: Heller enn ein stat som i det
minste konstitusjonelt er bygd på parlamentarisme og fridom,
likskap og brorskap for borgarane, er EU ein stat som
konstitusjonelt er bygd utan parlamentarisme, og med fridom for
kapitalen og fri flyt ikkje av menneske men av
arbeidskraft. Denne enno ferske statsdanninga er det
altså vi i Europa har som den viktigaste alliansepartnaren i
kampen mot dei to språkdreparane: "Nasjonal"statane og den
angloamerikanske kulturimperialismen.
EU har dermed, til liks med andre maktfaktorar i alt samfunnsliv, direkte innverknad på språktilhøva i dei områda som blir påverka av EU. Denne påverknaden er samansett, og kan gje overraskande utslag, i alle fall er dei overraskande viss vi ikkje prøver å forstå dei.