Svensk er et V2-språk (kun ett setningsledd kan forekomme foran det verbet som er bøyd i tid) med obligatorisk subjekt, ikke noe samsvar mellom subjekt og verbal og ikke noe kasus. Svensk har et relativt enkelt bøyingssystem for verb, mens bøyingssystemet for substantiv er ganske komplisert. Denne minioversikten over svensk syntaks tar i hovedsak for seg egenskaper ved ordstillingen. De viktigste delene av bøyingssystemet blir presentert i del 2, del 3 tar for seg ordstillingen i setninger, og ordstillingen i nominalfraser (dvs. fraser som har et substantiv til hode) er tema i del 4.

Verbet betegner forskjellige typer hendelser eller tilstander, f.eks.handlinger (på engelsk: actions). (Han åpnet døra), prosesser (Han ankom sent), eller tilstander (Han har en rød sykkel).Det er typisk at verbet beskriver noe som en eller annen person gjør (han i eksemplene ovenfor).

Verbene i svensk bøyes i tid, men bøyes ikke i samsvar med subjektet. I svensk bøyes ikke verb i modus (f.eks. konjunktiv) eller aspekt. Infinitivsformen er forskjellig fra formene av verbet som er tempusbøyd, vanligvis slutter infinitivsformen på -a. Presens slutter på -r. Som i de andre germanske språkene dannes preteritum av verbet på svensk med et dentalsuffiks (svak bøying) eller ved en forandring i stammevokalen (sterk bøying). Etter hjelpeverbet ha 'have', har svensk en spesiell ubøyd form som heter supinum, som alltid slutter på -t. Supinumsformen er morfologisk beslektet med perfektum partisippformen, men er forskjellig fra denne på flere måter. Legg merke til at perfektum partisippformen viser samsvar med subjektet i tall og kjønn, noe som også er tilfelle med adjektivene. I eksemplene under vises dette i formen felleskjønn entall (svensk har to kjønn; felleskjønn og nøytrum):

(1)

Passiv dannes enten med hjelpeverbet bli 'bli' +, vara + perfektum partipp, eller med endingen -s, som føyes til den bøyde formen av verbet (i presens utelates -r til slutt). Passivformene til kamma 'kjemme' and läsa 'lese' blir vist i (2):

(2) a. kammas (inf.), kammas (pres.), kammades (pret.), kammats (supinum)

b. läsas (inf.), läses (pres.), lästes (pret.), lästs (supinum)

Substantiv referer til typer av levende vesener (kvinne, katt, bille) og gjenstander (hus, bok, stein), ulike typer materialer (tre, jern), handlinger (valg, reise), egenskaper (lengde, styrke), tidspunkter (time, år) osv.

Svenske substantiv blir bøyd i tall og bestemthet, og de blir også bøyd i genitiv kasus. I tillegg finnes det noen uregelrette flertallsformer. Formen til bestemthetsendingen er avhengig av kjønnet til substantivet. Som allerede nevnt, har svenske substantiv to kjønn; felleskjønn og nøytrum; det karakteristiske for nøytrumsformen er at den ender på -t i entall. Rekkefølgen til bøyingsendingene er stamme > flertall > bestemthet > genitiv. Tabell (2) viser de fullstendige formene til substantiv tilhørende de ulike deklinasjonene.

(2)

Personlige pronomen er ord som jeg, du, han, hun, den/det, vi, de. De personlige pronomenene i svensk har tre former som svarer til nominativ (sammenlign med engelsk I), oblike kasus (sammenlign med det engelske me), og eiendomsform eller possessiv (sammenlign med engelske mine). Som i de andre germanske språkene, er paradigmene for de personlige pronomenene sammensatt av ulike stammer fra ulike kasusformer. Se på oversikten i (3).

(3)

Eiendomsformene i 1. og 2. person stemmer i tall og kjønn overens med hodet i de respektive substantivfrasene, noen eksempler er gitt i (4):

Adjektivet referer til en permanent eller tilfeldig egenskap, som i Han er intelligent, Hun er lykkelig. Adjektiv blir enten brukt predikativt, som i de ovennevnte eksemplene, eller attributivt, som i en intelligent mann, eller en lykkelig kvinne. I predikativ bruk stemmer adjektivet overens i form med hodet i substantivfrasen som det er en del av. Når adjektivet blir brukt attributivt, har det ulike former avhengig av substantivet: Når substantivet er ubestemt i form, blir adjektivet bøyd på samme måte som når dte blir brukt predikativt, (han är stor 'han er stor', en stor man 'en stor mann'; huset är stort 'huset er stort' ett stort hus 'et stort hus'), men hvis substantivet står i bestemt form, har adjektivet redusert bøying, hovedsaklig med endingen -a i alle kjønn, både i entall og i flertall (den stora mannen 'den store mannen', det stora huset ('det store huset'). Sammenlign med oversikten i (3)

(5)

Adjektivene blir også bøyd i komparativ og superlativ ved hjelp av endingene-are/-ast: lycklig - lycklig-are - lyckligast-ast 'lykkelig-(?)lykkeligere-lykkeligst'. Dette kan også uttrykkes ved hjelp av mera 'mer' + adjektiv og superlativ ved hjelp av mest 'mest' + adjektiv.

Som alle andre germanske språk bortsett fra engelsk, er svensk et V2-språk, dvs. at i helsetninger kan kun ett element komme foran det finitte verbet. Nesten alle typer setningsledd kan forekomme i posisjonen før det finitte verbet, men i de aller fleste tilfeller (60-70%) er dette posisjonen for subjektet, som i (6a). Når subjektet ikke står helt fremst i setningen, står det vanligvis umiddelbart til høyre for det finitte verbet, som i (6b-e). Det er også vanlig å finne et adverbial i denne posisjonen (i 20-30% av tilfellene) som i (6b,c), eller objektet (5-10% av tilfellene) som i (6d). In ja-nei-spørsmål begynner setningene med det finitte verbet, som i (6e). I eksemplene i (6) står det finitte verbet i fet og understreket skrift, og setningsleddet før det finitte verbet står i kursiv.

(6) a. Han hittade faktiskt pengarna under sängen. (subjekt + finitt verb)

Han fant faktisk pengene under sengen.

b. Under sängen hittade han faktiskt pengarna. (adverbial + finitt verb)

Under sengen fant han faktisk pengene.

c. Faktiskt hittade han pengarna under sängen. (adverbial + finitt verb)

Faktisk fant han pengene under sengen.

d. Pengarna hittade han faktiskt under sängen. (objekt + finitt verb)

Pengene fant han faktisk under sengen.

e. Hittade han faktiskt pengarna under sängen? (finitt verb)

Fant han faktisk pengene under sengen?

I hv-spørsmål står hv-ordet fremst i setningen; hv-spørsmålene som svarer til (6a-c) kan sees i (7):

(7) a. Vem hittade faktiskt pengarna under sängen? (subj + finitt verb)

Hvem fant faktisk pengene under sengen?

b. Var hittade han faktiskt pengarna? (adverbial + finitt verb)

Hvor fant han faktisk pengene?

c. Vad hittade han faktiskt under sängen? (object + finitt verb)

Hva fant han faktisk under sengen?

I enkelte tilfeller kan en predikativ (i (8)) eller en verbalpartikkel (i (9)) forekomme i forfeltet.

(8) Sjuk var han inte. (predikativ+ finitt verb)

Syk var han ikke.

Han var ikke syk.

(9) Ut kastade han bollen. (partikkel+ finitt verb)

Ut kastet han ballen.

Han kastet ballen ut.

Ordstillingen i leddsetninger er den samme, med den viktige forskjellen at komplementatoren og ikke det finitte verbet er i første eller andre posisjon i setningen; I dette tilfellet finner vi det finitte verbet lenger mot høyre. I (10) ser vi noen eksempler, hvor den innføyde setningen står i klammeparenteser. Som i helsetninger står subjektet enten rett foram komplementatoren. som i (10a) eller rett til høyre for den, som i (10b,c).

(10) a. Det var [han som faktiskt fann pengarna under sängen]. (subj. + komp)

Det var han som faktisk fant pengene under sengen.

b. Jag frågade [under vems säng som han faktiskt hittade pengarna]. (adverbial+komp)

Jeg spurte under hvem sin seng som han faktisk fant pengene.

c. Vet du [vad som han faktiskt fann under sängen]? (objekt + komp)

Vet du hva som han faktisk fant under sengen?

Vet du hva han faktisk fant under sengen?

d. Jag trodde [att han faktiskt fann pengarna under sängen]. (komp)

Jeg trodde at han faktisk fant pengene under sengen.

Den generelle ordstillingen for forfeltet i svenske setninger blir oppsumert i (11):

(11) Forfelt > Finitt verb / komplementator> Resten av setningen

Vi vil nå gå videre til å presentere den generelle ordstillingen for resten av setningen.

Vi har allerede sett at subjektets posisjon er umiddelbart til høyre for det finitte verbet / komplementatoren, så lenge det ikke står i første posisjon. Derfor er det første elementet i resten av setningen subjektet.Hvis vi ser gjennom eksemplene over, ser vi at subjektet blir fulgt av setningsadverbialet, hvis det finnes ett, fulgt av det finitte verbet (i leddsetninger), objektet og tids- og stedsadverbialer. Denne ordstillingen blir oppsummert i (12), og illustreres av endel av eksemplene i (6)-(10):

(12) RESTSETNINGEN

Hvis setningen inneholder et hjelpeverb, står dette i posisjonen til det finitte verbet i forfeltet i helsetningen, som i (13a), eller i posisjonen for verbet i leddsetninger; i begge tilfeller står det infinitte verbet alltid i verbposisjonen i restsetningen:

(13) RESTSETNINGEN

I den siste delen av denne introduksjonen vil vi se på ordstillingen i ulike typer fraser..

Fraser som har et substantiv til hode kalles nominalfraser: mannen, den siste mannen, en mann fra Rio, mange lykkelige menn i blå dongeribukser..

Den generelle ordstillingen i svenske nominalfraser blir vist i tabellen i (16), med eksempler:

(16)

Når en nominalfrase i bestemt form inneholder et attributivt adjektiv, står en fri artikkel foran adjektivet, som vist i (16e). I slike tilfeller viser nominalfrasen dobbel bestemthet (her markert med fet skrift):

(17) a. den söta flickan b. det svåra beslutet

den søte jenta det vanskelige svaret

och og (konjunksjon)

i i (preposisjon)

att at (underordnende konjunksjon, introduserer leddsetningen)

å (infinitivemerke, introduserer infinitivsetninger)

en en (ubestemt artikkel),tallord ('ett')

som som (relativkonjunksjon, introduserer relativsetninger)

(slik) som (introduserer komparativsetninger)

brukes også til å introdusre innføyde spørsmål

det det (personlig pronomrn, nøytrum entall, 3. person)

det (ekspletivt subjekt)

det (demonstrativt/påpekende pronomen)

det (bestemt artikkel nøytrum entall)

är er (presens av verbet 'å være')

av av (i agentfraser), fra (preposisjon)

den den (personlig pronomen, felleskjønn entall, 3. person)

den (demonstrativt/påpekende pronomen)

den (bestemt artikkel, felleskjønn entall)

på på (preposisjon)